Syntetisk mosaikk

Fire år og en drøy uke har gått siden eksentriske Devendra Banhart ga ut sitt forrige soloalbum «Ma», og for fans er nok ikke dette én dag for tidlig. I rundt tjue år har denne amerikanske-venezuelanske artisten dunket ut en haug med alternative folkrock-utgivelser i form av singler, EP-er, og albumer. Med godsaker som «Niño Rojo», «Cripple Crow», «Smokey Rolls Down Thunder Canyon» og «Mala» på samvittigheten har den ellevte langspilleren «Flying Wig» litt av hvert å leve opp til. For «litt av hvert» er egentlig ganske betegnende for denne noe uforutsigbare artisten. Mannen som er født i Texas, men som ble med moren på lasset til Venezuela som toåring etter foreldrenes skilsmisse og tilbrakte sin oppvekst der, er naturlig nok sterkt influert av latino-kulturen med tilhørende rytmer. Ikke nok med det; señor Banhart er også rimelig inspirert av spiritualisme og musikksjangere som freak folk og psychedelic folk, som var gjeldende i USA på 60-/70-tallet, og han gjør sin 2000-tallsvariant av disse.

Gamle musikalske strømninger pakket inn i dette århundrets lydbilder har fått den passe sære merkelappen New Weird America. Hvorvidt man skal tolke dette som en egen sjanger eller en alternativ bevegelse, er neimen ikke lett å vite. Uansett leker Devendra Banhart med ulike lydbilder som kan være både lo-fi-nedpå, akustisk latino-lett, rocka syretripper og indie folk. Tekstmessig lager han eventyr om alt fra rojale figurer, åndelighet, mytologi, hippier, fabeldyr og erotikk. Det er bare å surfe på bølgen av absurde historier og gode melodier. Som man sikkert forstår, er det ikke så enkelt å stappe Devendra Banhart inn i en konkret boks siden han stilmessig stadig er flytende og skiftende. Likevel tenker jeg at om man ser hele katalogen hans under ett, kan du som liker Iron & Wine, Sufjan Stevens, Damien Jurado og Helado Negro grave litt ekstra i Banharts diskografi. Dere andre også, da. Det er også essensielt å strø litt eldre Tyrannosaurus Rex-pulver over det hele; altså det snåle pulveret som den engelske duoen Steve Peregrin Took og ikke altfor ukjente Marc Bolan spredte om seg fra 1968 til 1970 før Bolan startet sitt eget glamrock-prosjekt T. Rex.

Selv om det ikke akkurat er glamrock på «Flying Wig», er det likevel en form for glam i dette synth-eksperimentet av et album. Studioproduksjonene på Banharts utgivelser passer alltid til låtmaterialet uavhengig av hva som måtte bli presentert, og denne gangen er det den kule waliseren Cate Le Bon som har fått oppdraget. Lyden av «Flying Wig» er fyldig, og rett og slett ganske behagelig. Le Bon synes å ha blitt inspirert av Brian Eno på et vis, for låtene nærmest dynkes i disig, filmatisk ambient. Førstesingelen «Twin» er eksempelvis svøpt inn i et deilig varmt synth-teppe. Da denne låta kom ut som en teaser til skiva, tenkte jeg at dette lovet godt for albumet, og jeg hadde delvis rett. Neste single «Sirens» fulgte opp med mye av den samme stemningen, men denne er, til tross for mange tilsvarende elementer, ikke like suggererende som «Twin». Like fullt fungerer den fine flyten av elegant synth og Banharts, nesten sensuelle, stemme som en forførerisk kombinasjon der man dras mot slutten med «only the sirens are here with me tonight / only the violence will ever hold me tight». Nettopp slik sirenene i oldtidens mytologier gjerne var i stand til å lokke sine ofre mot en uviss utgang. Låta «Fireflies» har også dette rolige drivet av tiltalende vokal med en tilsynelatende synth-porsjoner fra Robin Guhries kokebøker, og «Sight Seer» dyrker den atmosfæriske synthen til det fulle. Det gjør for så vidt både åpningssporet «Feeling» og tittelsporet også, men begge disse er mer saktegående og svevende. Den lett repeterende låta «Nun» som like gjerne kunne fått tittelen «running», ble skrevet i et nonnekloster i Nepal og skal visstnok symbolisere iboende egenskaper man aldri kan unnslippe. Mer er det ikke å si om denne. Utover dette ville nok resterende låter på skiva passet bedre i organisk bekledning.

De ti låtene på «Flying Wig» skaper en blandet følelse av urban høststemning og villmarkstur i en tåkete og regntung skog. Banhart virker ikke å være like sår og amorøs som vanlig, men det er alltid en underliggende nerve av søken og kjærlighet i budskapene hans. Han gir heller ikke helt slipp på sine sedvanlig tøysete småhistorier. «Charger» er et lite eksempel på akkurat dette. Det som er helt normalt er at Devendra Banhart framstår som lite mainstream med sine gøyale og underlige viderverdigheter. Hans evne til å male grafiske bilder er alltid like aktuelt, så albumet er absolutt hørbart. Det er bare litt synd at hans sving innom synth-landskapet ikke lever helt opp til tidligere dekorative standarder.