The Sadies – «Colder Streams»
(Yep Roc)
Man skulle kanskje tro at vi hadde lagt vår elsk på provinsen Ontario, for nok en gang må det snakkes litt om band derfra. Denne gangen er det The Sadies som får oppmerksomheten, og det med rette.
De alternative countryrockerne fra Toronto kom nettopp ut med albumet «Colder Streams», og plasserer seg godt inn på den tosifrete diskografilista siden debuten i 1998. Besetningen besto av (ja, dessverre: fortid) kvartetten Sean Dean, Mike Belitsky og Good-brødrene, Travis og Dallas. Vokalist og gitarbror Dallas, red inn i solnedgangen i februar i år, men ca. et halvt år senere kom altså sluttproduktet av 11 låter som ble innspilt for noen år tilbake.
For «Colder Streams», som ble spilt inn perioden 2019-2021, er umiskjennelig The Sadies. En ordentlig herlig cowboy-lapskaus av psykedelisk rock, surf, country og folk der brødrene Travis og Dallas veksler på, eller utfyller hverandre vokalt, mens Dean på kontrabass og trommeslager Belitsky holder takten.
«Stop And Start» er sterk åpning med sedvanlig The Sadies-sammensurium av energisk lyd på et tilsvarende solid album i sin sjanger. Bandets, til tider, lett støyende og tåkete lydbilde har mange lag, som fra den passe nedtonete «Message To Belial» og 60-tallspsykedeliske «So Far For So Few» til garasje/surf-låta «Ginger Moon».
Den fredelige singelen «All The Good» er en veldig typisk Sadies-countrylåt. Akkompagnert av tydelig banjo og fiolin, er dette en fin sak. Ikke en revolusjonerende spennende låt, men teksten som starter med «All the good in me is in pain/I try not to think about it» kunne nok fort blitt tolket på mange måter med tanke på den ene Goods bortgang, om vi ikke visste bedre. Derfor velger jeg å la denne låta leve sitt eget liv.
En annen single; «No One’s Listening» er en støvete rockelåt hvor det bare er å spenne seg fast i salen og kloppe av gårde på det nordamerikanske kontinentets store altet og intet. Øk gjerne tempoet fra trav til galopp med «Better Yet» og nyt gitarene fra twang via akustisk, til deilig fuzzy weeping. Mulig enerverende for noen, men digg for de fleste som fortsatt leser dette med en viss interesse.
Trenger du en hvilepause kan du roe ned med behagelige «You Should Be Worried» som bare er en sløv og saktegående pusteøvelse på under to minutter med rolig gitarstemning og dus mantrakoring. «More Alone» lar jeg forbli stående alene uten videre kommentarer, og den instrumentale sistelåta med den finurlige tittelen «End Credits», er like spennende som navnet tilsier. Kule «Cut Up High And Dry» kunne like gjerne vært laget av Johanna Demker og Alf Bretteville, eller Trudy & Dave, som de kaller seg (joda, «Trudy & Dave» er også en John Hiatt-låt), for «Force Of Nature» er neimen ikke langt unna.
Uansett; om man blander sammen Steve Earle, John Hiatt, Warren Zevon og 16 Horsepower med litt surf og våt sump, har man omtrent alle ingrediensene som The Sadies består av. Jeg venter fortsatt på en The Sadies-cover av det engelske folkpunk-bandet The Men They Couldn’t Hangs «The Lion And The Unicorn» fra 1989. Det hadde vært moro, for i prinsippet kunne hele «The Domino Club»-skiva også vært The Sadies, om de hadde kommet på noe såpass lurt mer enn fem å før de selv ble etablert.
Men tilbake til realitetene; Good-brødrenes vokalmessige samspill er nærmest perfekt der den canadiske nedpå-mentaliteten formidles både tøft og melankolsk. Og selv om The Sadies ikke avviker nevneverdig fra den gamle kokeboka, inneholder «Colder Streams» et sett med ganske varierte låter i både lyd og følelser. Omstendighetene tatt i betraktning, er det ikke så vrient å forstå. Av de elleve studioskivene de har gitt ut, er nok denne noe av det bedre de har laget. Jeg vil ikke si at den overgår personlige favoritter som «Darker Circles» og «Internal Sounds», men den er oppi der et sted.
