Father John Misty – «Chloë And The Next 20th Century»
(Sub Pop/Bella Union)
Father John Misty ser utover publikum etter å ha fått ellevill jubel før konserten faktisk er i gang, og sier med et selvsikkert smil: «This should be easy….»
Det er nettopp det som er hele greia med den tidligere Fleet Foxes-trommeslageren, Joshua Tillman alias Father John Misty. Alt denne amerikaneren tar i virker å være så gjennomført enkelt, og fra den ironiske countryfolk-aktige Father John Misty-debuten «Fear Fun» i 2012 til dagens musikalske reisebrev av en utgivelse med «Chloë And The Next 20th Century»; er håndverket så arrogant elegant, så lekende lett!
Dette som liksom skulle være den vanskelige femteskiva til Father John Misty, er ikke akkurat det. Eller, joda, med ovennevnte debut, og album som stilige «I Love You, Honeybear», sylskarpt satiriske «Pure Comedy» og mer personlige «God’s Favorite Customer» i produksjonslinja, blir totalen fem strålende album med gjennomgående skråblikk og fantastiske melodilinjer. Men vanskelig? Ikke engang i nærheten. «Chloë And The Next 20th Century» er som et herlig saktegående, omreisende sirkus fra forbudstidens tidlige 1930-tall med framtidsvyer, som til slutt ender opp i samtid med en kabaret av de sjeldne.
Med kompisen Jonathan Wilson, nok en gang i studio, virker det som om Josh Tillmann viderefører en del av tidligere ideer med satiriske betraktninger og teatralsk lekenhet, og til tider kjennes dette som en slags filmmusikalsk oppsummering av karrieren til nå. En slags coda, men her altså drapert i en salig swing- og bossanovablanding av crooning, steelgitarkos, kammerorkester, storband og standardlåter.
Da jeg hørte den første av dette 11-sporsalbumets fire singler, «Funny Girl», tenkte jeg at nå har Mr. Tillmann jaggu dratt inn i overkant mye jazztobakk, for her er den vante americana- og folkrock-hybriden dyttet langt inn på kostymelageret til fordel for storbandarrangementer, og en tilsynelatende forestilling om Barbara Streisand innrullet i Disney-instrumentale lydbilder. Akkurat det siste er høyst ubekreftet siden undertegnedes fantasi lever fullstendig frikoplet fra opphavets tankerekke, men det verste, eller beste, om man vil, er at som artist kommer Father John Misty unna med slike viderverdigheter uansett.
Er for eksempel den første låta «Chloë» et lett trompetert underholdningsbidrag i bakgrunnen av en oppstemt (!) Gudfaren-scene, eller en pianobasert sviskekompott av Neil Sedaka, navnebror Diamond og Randy Newman? Begge deler, kanskje, så om du som lytter faller ut her, har du to valg: enten blir du med på hele reisen, eller så blir dette stoppestedet som en salme ved reisens slutt. Jeg anbefaler dog å unngå isfjellet, og heller navigere videre. Men for all del, la meg være ærlig; denne skiva krever tålmodighet, raushet og åpenhet om man i utgangspunktet ikke har en soft spot for Father John Misty og hans kumpaners musikalske univers.
En annen single; «Goodbye, Mr. Blue» kunne sklidd rett inn på debutalbumet med en slags Harry Nilssons «Everybody’s Talkin’» in spe idet tekstlinjene «Love’s always gonna leave ya / No matter what they say / You only know what it is once it’s gone away», på underlig vis får fram tilbakevendende lengsel gjennom, hvor absurd det enn virker, historien om død katt.
På mesterverket «Pure Comedy» droppet Father John Misty kjærlighetstjafset, muligens med unntak av den sukkersøte tøyselåta «Smoochie», men en aldri så liten smell senere, åpnet han seg mer opp på mitt favorittalbum «God’s Favorite Customer», og etter det har kjærligheten hengt ved i større grad. Så også her med låter som «Kiss Me (I Loved You)», «(Everything But) Her Love» og det snodige standardjazzforsøket «Only A Fool», som Benny Goodman antakelig ville ansett som akseptabelt nok.
Av alle låtene på skiva, er nok «Buddy’s Rendezvous», «We Could Be Strangers» og «Q4» mest gjenkjennelige som typisk Father John Misty sammen med «Goodbye, Mr. Blue». På den annen side er vel alt å betrakte som gjenkjennbar Father John Misty fordi hans karakteriske vokal bærer låtene på nydelig vis som vanlig. Selv bossa-inspirerte «Olvidado (Otro Momento)» funker OK med Father John Mistys stemmeprakt. Og når Chloe har danset seg gjennom hele albumet og den mektige avslutningen «The Next 20th Century» kicker inn med partier av nedtonete strykere og seige gitarer, er ringen sluttet.
«Chloë And The Next 20th Century» er en spennende og uforutsigbar reise i en fargerik verden, så det er egentlig bare å sette seg i godstolen og lytte gjennom hele skiva. Den vil garantert vokse etter hvert, men igjen; da må rastløsheten og kjedeligrefleksen deaktiveres, for dette er ikke artistisk jåleri med kun snåle, kreative innskytelser og referansepunkter fra de snart siste hundre år. Dette er kunst!
