Kunstnerisk kamp

Det amerikanske indierockbandet Car Seat Headrest, som kombinerer hese følelsesutbrudd med lo-fi-eksperimentering, har muligens nådd karrierens mest ambisiøse og teatralske nivå med sitt siste studioalbum «The Scholars». Dette nye albumet er en slags spirituell gjenfødelse som dykker ned i eksistensielle spørsmål, akademisk krangling og kunstnerisk oppvåkning. Bakgrunnen for albumet er like innovativ som den er underlig. Det hele er inspirert av et såkalt apokryfisk dikt skrevet av Erkebiskop Guillermo Guadalupe del Toledo, som her må antas å være vokalist Will Toledo i forkledning. Dette pseudonymet, halvt erkebiskop, halvt alter ego, fungerer som et fortellergrep som gir albumet et mytisk preg. En apokryfisk tekst er ofte knyttet opp mot religiøse forhold, og i en slik kontekst ikke ansett som en del av den offisielle kanonen. Her er diktet ikke bare apokryft, det er fullstendig oppdiktet. Derfor virker konseptalbumets innpakning ganske løs, ledig og leken hvor både humor og alvorlige temaer formidles.

«The Scholars» utspiller seg i et fiktivt studentsamfunn hvor beleste og oppegående unge mennesker opplever intellektuelle og spirituelle kriser. Vi møter blant annet dramatikeren Beolco, som tviler, og Devereaux, et barn av konservative foreldre, på desperat jakt etter indre veiledning. Etter hvert bryter det ut en slags ideologisk krig på campusen mellom de som forsvarer de klassiske tekstene og de unge som vil rive de tradisjonelle retningslinjene i fillebiter. Toledos tanke her er visstnok at fortellingen handler like mye om dagens samfunn, og hvor karakterenes opplevelser i så måte blir et slags bilde på kampen mellom generasjoner, verdier og visjoner.

Albumet er en eklektisk reise gjennom både rock og opera, samt andre musikalske og litterære verker. Will Toledo har hentet inspirasjon fra klassiske tungvektere som Shakespeare og Mozart, men også fra rockens verden, som for eksempel The Whos rockeopera «Tommy» og David Bowies glitrende fabel om «The Rise and Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars». Selv om ikke all musikk på «The Scholars» har den typiske rockemusikallyden, merkes i hvert fall en del protopunk-referanser. Istedenfor å la historien sluke låtene, har Toledo insistert på at hver enkelt låt skal kunne stå på egne bein, nettopp som en komplett karakter på scenen med egen monolog og musikalnummer. Det lykkes han bare delvis med, for inntrykket er at her må helheten fordøyes. Dette er virkelig ikke et album bestående av selvstendige singler.

I tråd med gamle rockemusikalers tradisjon, ble det meste av innspillingen gjort på analogt vis. Det i seg selv er spennende valg i dagens digitale verden. Selv om skiva ble produsert av Toledo, ga han gitarist Ethan Ives en langt større rolle enn tidligere ved å tildele ham mandat til å styre mer av lydutformingen i tillegg til selve gitararbeidet. Ives hevdet at han da gikk fra å stole på «flaks med bra utstyr» til å virkelig forme lydene med omhu. Resultatet er blitt en tett og detaljrik skive fylt av lag på lag med både følelser og frekvenser. At Will Toledo ga såpass mye frihet når Car Seat Headrest har utviklet seg fra å være hans soloprosjekt til et offisielt band, er raust. De åtte første av diskografiens hittil tretten album kunne i prinsippet vært fullstendig under Toledos eget navn. Eller…det kunne egentlig samtlige av skivene i Car Seat Headrests samling vært.

Før «The Scholars» ble til, møtte bandet en del motgang. Da de slapp forrige album «Making A Door Less Open» våren 2020, ble lanseringen raskt overskygget av pandemien. Turnélivet ble satt på vent, og kreativiteten ble presset inn i isolasjon. Da bandet endelig kom seg på turné to år senere, oppdaget de til sin store overraskelse at fansen virket yngre enn tidligere; antakelig takket være noen virale øyeblikk i nevnte periode. Gamle album som «Twin Fantasy» og «Teens Of Denial» med den strålende låta «Drunk Drivers/Killer Whales» fikk nytt liv, og bandet selv fikk en ny sjanse til å utforske hva Car Seat Headrest faktisk kunne være. Turneen ble utfordrende, først på grunn av produksjonsomfang, men også fordi både Will Toledo og trommeslager Andrew Katz ble rammet av koronaviruset. Toledo begynte likeså greit å meditere og studere Chan-buddhisme og reflektere over hva det egentlig betyr å være troende. Tross oppdragelse i et religiøst miljø, har han i ettertid skrudd litt på oppfatningen om det å tro. I dag innser han at et trosfellesskap kan oppstå like mye i subkulturer, og i ungdommens søken etter noe større enn seg selv. Han sammenlikner dette med queer-kultur, furry-fellesskapet, og andre arenaer hvor unge mennesker bygger egne trossystemer.

Det er i dette landskapet «The Scholars» hører hjemme. Albumet er en collage av opprør og overgivelse, av intellektuelle kriser og åndelig leting. Det er samtidig vilt eksperimentelt og ganske melodisk med flere spennende låter, som blant annet den nesten 19 minutter lange «Planet Desperation» og den teatralske åpningslåta «CCF (I’m Gonna Stay With You)». Også «Devereaux», da. Forsøk å mimre tilbake til noe rockemusikal-aktig du har hørt før, og du er der. Tidvis har lydbildet mer volum enn vanlig, men bandet har ikke mistet evnen til å skrive raspete låter heller. Og der «The Catastrophe (Good Luck With That Man)» har linjer til 60-tallet med moderne tilsnitt, er 11 minutter lange «Reality» et passende bilde på hva dette albumet egentlig er.

Med «The Scholars har Car Seat Headrest levert et verk som strekker seg et stykke utover det rent musikalske. Musikken i seg selv varierer noe i kvalitet, som en rockemusikal pleier å gjøre, men selve fortellingen om å kjempe for identitet og fellesskap vitner om modning. På veien fra trangt lydrom i bilbaksetet en gang i tiden til den kunstneriske scenens åpne landskap, har Will Toledo og hans medmusikanter skapt et kollektivt nedslagsfelt man gjerne kan gruble litt ekstra over.

Foto: Carlos Cruz