Yeule – «Evangelic Girl Is A Gun»
(Ninja Tune, 2025)
Organisk svevestøy og elektronisk snurr i passe skjønn forening.
27-åringen Nat Ćmiel fra Singapore, også kjent under kunstnernavnet Yeule, startet sin karriere tidlig. Allerede i ungdomsårene kom hun ut med noen EP-er, men det var først da hun bikket tjue at albumene ble produsert fortløpende. Fra debutalbumet «Serotonin II» i 2019 til årets fjerde album, «Evangelic Girl Is A Gun», har hun etablert seg godt innen eksperimentell pop. Yeule mikser sjangere som glitch-pop, post-punk, trip-hop og indierock, og skaper et bredt lydlandskap som kan virke futuristisk forvirrende, men stilig likevel.
Det som gjør «Evangelic Girl Is A Gun» spesielt interessant, er hvordan Yeule bruker kontrastene i både lydbilde og tematikk for å skape et intenst følelsesmessig uttrykk. Den nakne vokalen hennes bringer en nærhet og ærlighet som kan føles som en direkte invitasjon inn i hennes verden. Yeule leker åpent med digitale studioeffekter, noe som gir «Evangelic Girl Is A Gun» en kraftfull og kompleks stil. Samtidig utforsker hun dualiteten mellom det skjøre og det brutale. Musikken er denne gangen en tett sammenvevd blanding av metalcore, electroclash, trip-hop, shoegaze og glitch-pop, hvor organiske gitarer møter digital vreng og gaming-forstyrrelser i et lydlandskap som veksler mellom kaos og kontroll.
Albumet består av ti låter hvor et kobbel av produsenter har vært involvert. Her er navn som A.G. Cook, Kin Leonn, Mura Masa, Chris Greatti og Clams Casino, og disse evner på mystisk vis å balansere mellom det industrielle og det eteriske. At lydbildet er rikt og sprikende, skulle bare mangle med såpass mange forskjellige kokker på kjøkkenet. Når «Tequila Coma» åpner med kule rytmer, små feedback-effekter, enkelte arkadespillyder og en vokal med knekk på Dido-vis, vitner det om starten på en interessant reise. «The Girl Who Sold Her Face» spiller muligens på David Bowies «The Man Who Sold The World». Låta er 90-tallsaktig, og stilmessig helt annerledes enn Bowies 70-tallsklassiker. Singlene «Eko» og «Dudu» drar av gårde i en slags skitten EDM-retning, og tittelsporet er enda mer støvete. Mest støyesvevende er «Skullcrusher» som avslutter albumet.
«Evangelic Girl Is A Gun» er en ny markør i Yeules stadig skiftende katalog, der hun beveger seg fra å være glitch-prinsesse til shoegazer, og nå også gradvis en slags emo på vei inn i et mer gotisk-mørkt landskap. Estetikken kan dessuten minne om The Crow-universet. Albumet framstår uansett som en salig blanding hvor den tilsynelatende sjangervimsingen, på underlig vis, likevel gir skiva en form for dybde. På drøye tretti minutter klarer Yeule å skape en rar helhetsopplevelse som krever mer enn bare litt oppmerksomhet om man vil ha noe ut av lyttingen. Dette albumet viser egentlig hvordan eksperimentell popmusikk kan framstå når kjøkkenet nærmest er overbemannet. Menyen blir anarkistisk, men den er like fullt spennende.
Foto: Vasso Vu
