Godt gjemt gjenferd

Svenskenes sjette studioalbum «Skeletá» stadfester at Ghost fortsatt befinner seg i 1980-årene. Fra å være et elsket kultband med okkulte over- og undertoner, til å lukte av hårspray og mokasiner med dusk, kan saktens bli for meget for en fanbase med føtter i metal og rock. Ikke at det ikke er noen fengende låter Tobias Forge har laget på «Skeletá», for melodier kan han. Men hvor ble det av metal og det okkulte? Vi er faktisk nærmere Roxette sitt «Joyride»-album fra 1991 enn vi er Ghosts eget «Opus Eponymous»-album fra 2010, noe som sier en del om hvor mye det faktisk spøker. Da hjelper det ikke å tviholde på sine ikke lenger så skjulte identiteter bak maskene til Nameless Ghouls, og den fiktive frontmannens ulike utgaver Papa Emeritus (2012), Papa Emeritus II (2013), Papa Emeritus III (2016), og Papa Emeritus IV (2022). For fansen som trykket tidligere utgaver av Ghost til sitt bryst, får åpenbare problemer med å svelge unna såpass lettbeint partymusikk.

Disse frustrasjonene til side, her må «Skeletá» fordøyes ut fra andre preferanser. Og gjør man først det, så er det noen OK låter å finne. Albumet er dog langt unna tidligere omtalte «Impera» fra 2022, som også leflet betydelig med 80-tallet. Her blir det udiskutable trekk for låter som «Cenotaph» (med Abba-riffet til «Does Your Mother Know») og «Missilia Amori» (parodisk enkel låt, med «Love Rocket» som gjentagende ord), selv om sistnevnte redder seg en anelse inn med en røskende gitarsolo. På den annen side blir det pluss i boka for «Peacefield», «Guiding Lights», «Marks Of The Evil One» og høydepunktet «De Profundis Borealis». Felles for låtene på albumet er fokuset på enkle og sangvennlige refrenger, som konsekvent overskygger forsøkene i versene på å høres ut som uforutsigbare Ghost. «Excelsis» avslutter denne «sangfesten» med en klassisk lighter-i-været-låt, men kan ikke sammenlignes med episke avslutninger som «Respite Of The Spitafields» («Impera») og «Life Eternal» («Prequelle»).

Ut fra ovennevnte betraktninger, kommer det ikke som en overraskelse at vi finner «Skeletá» i overkant lettbeint. Tobias Forge er tydeligvis inne i en svenskpop-fase i livet, noe han helst burde bedrevet i et sideprosjekt. Låtene på albumet er følgelig så enkle at de gjør seg forglemmelige, sammenlignet med andre utgivelser i Ghost sin diskografi. Vår tidligere omtalte EP-ventepølse «Phantomime» fra 2023 varslet vel kanskje, sett i ettertid, at ille ting var på gang. Redaksjonens velmenende råd til både kostymeavdeling og Tobias selv, er å vie mer tid til musikken som Ghost er kjent for ved neste korsvei, og prøve å hanke inn de flyktende fans som har blitt redd for spøkelser. For når Ghost virker å ha gjemt eller glemt seg selv, senkes volumnivået til passende dempet begeistring. Vi forventer dog en rask retur med gjenferdsmusikk som er Ghost verdig.