The Chameleons – «Script Of The Bridge»
(Statik)
Post-punkerne i Manchester-bandet The Chameleons kom fra andre ukjente og lokale band da de startet opp i 1981. Mark Burgess på bass og vokal var mest fremtredende i lydbildet med sin tidsriktige stemme for sjangeren. I tillegg fremhevet den smarte miksingen vokalen og gitarlydene til Reg Smithies og Dave Fielding. Bandet gjennomførte noen ordentlig solide BBC Sessions som igjen ledet til platekontrakt med Epic, og påfølgende utgivelse av singelen «In Shreds» i 1982. Det som skulle virke å bli en suksesshistorie ble brått det motsatte, for derfra ble det oppoverbakker for dette bandet ikke så mange kjenner til. Epic trakk seg nemlig fra avtalen, men The Chameleons dukket likevel opp i 1983 på labelet Statik med et debutalbum som var mer enn gjennomtenkt og velprodusert.
Datidens musikkanmeldere mente at skiva «Script Of The Bridge» både var et musikalsk og lyrisk mesterverk. Dessverre nådde ikke budskapet gjennom til de større massene, og The Chameleons forble dermed et slags kultband i post-punkens undergrunnsverden. De slapp tre singler fra dette albumet, men alle gikk ganske greit under radaren. Grunnen var rimelig enkel; nemlig The Cure. I en verden av nettopp The Cure, The Church, The Psychedelic Furs, Echo & The Bunnymen og The Teardrop Explodes hadde bandet all oppmerksomhet mot seg i denne sjangeren, og oppkomlinger som The Chameleons fikk i beste fall en liten skare av fans. Etter tre album ble bandet oppløst i 1987, men de har i ettertid utgitt ett album til, og startet opp igjen minst tre ganger med forskjellige konstellasjoner uten å klare å riste av seg The Cure-spøkelset. At The Chameleons nærmest virket usynlige på 80-tallet, betyr ikke at vi ikke kan nyte dette glimrende albumet nå, førti år senere. For det er en veldig fin nerve gjennom samtlige spor, og låtene vokser når man får med seg hva Mark Burgess synger om.
Låter som verdt å nevne er «Don’t Fall» som er første låt ut, og som fanger interessen med tekster om mareritt og følelsene rundt dette. «Here Today» er hakket mer catchy og beskriver en som er redd han har tatt livet av kona i løpet av natten. Låta bølger såpass bra at lysten til å høre resten av albumet er på topp. Filosofiske «Monkeyland» tar for seg de store spørsmålene i livet med setninger som: «It’s just a trick of the light» og «Life’s just an optical illusion». Musikalsk underbygger åpningsmonotonien selve budskapet, til det tar mer av etter hvert. Hele albumet «Script Of The Bridge» flyter veldig fint, uten at noen låter er mye bedre enn andre. Men «Pleasure And Pain», «As High As You Can Go», «A Person Isn’t Safe Anywhere These Days» og «Paper Tigers» bør definitivt høres gjennom. Liker du goth rock, new wave og band som The Cure, kan dette albumet være en liten åpenbaring. Sjekk gjerne også ut «Second Skin», og du kan undre deg litt på hvor Robert Smith & Co kan ha fått sin inspirasjon fra, da de seks år senere kom ut med sin udødelige «Disintegration». Det er nesten som det hele er forhåndsskripta for å bygge bro til et post-punkete hamskifte. The Chameleons er tilpasningsdyktige, og det bør du også være. Lykke til med lyttingen.
Mikkel