En siste skål

13 år etter hans død, er Mark Linkous’ musikk igjen aktuell. Under både pseudonymet og bandnavnet Sparklehorse laget Linkous flere gode indie-album et sted i grensesnittet alternativ rock og lo-fi. Fra debutalbumet «Vivadixiesubmarinetransmissionplot» på midten av 90-tallet til 2010, rakk Linkous å gi ut fem album. Fire av dem var rene Sparklehorse-album, mens det siste «Dark Night Of The Soul» var et samarbeid med produsentluringen Danger Mouse, hvor en rekke kjente navn figurerte. Iggy Pop, The Flaming Lips, Suzanne Vega, Julian Casablancas fra The Strokes, Pixies-sjef Black Francis og Nina Persson fra svenske The Cardigans var alle med på skiva hvis tittel nesten må ha blitt tolket som et omen i ettertid. Også The Shins-enehersker James Mercer, Super Furry Animals’ frontfigur Gruff Rhys, Vic Chesnutt og sågar filmguru David Lynch var med på stjernelaget. I hele denne samlingen av velvillige samarbeidspartnere, var det nok kompisen Jason Lytle fra indierock-bandet Grandaddy som bidro ekstra den gangen.

Jason Lytle var også en av personene som skulle ha en del å si for hvordan vokallinjene skulle være på Sparklehorse-utgivelsen anno 2023. For Mark Linkous’ familie hadde i etterkant av hans bortgang oppdaget ufullstendig låtmateriale, og deres dilemma var å la Linkous’ femte Sparklehorse-album bero, eller forsøke å gjøre noe med det. De valgte det siste. «Bird Machine» er, i motsetning til den opprinnelige intensjonen om materialet som hadde tatt form i 2009, blitt en posthum utgivelse som lillebror Matthew og hans kone, Melissa Moore, har vært pådrivere for å få ferdigstilt. I og med at rekkefølgen på låtene allerede var sortert og delvis innspilt inn med eldre lydutstyr i eget studio sammen med den velrenommerte produsenten Steve Albini, syntes det kun behov for noe flikking. Like fullt ble ekstra vokaler vurdert, og med hjelp fra andre studioressurser, som bl.a. produsenten Alan Weatherhead, kom prosjektet i mål. Mark Linkous’ nevø Spencer og Grandaddy-grunnleggeren Jason Lytle la ytterligere vokaler på sporene under innspillingen. Albumtittelen og sporlista materialiserte seg i form av håndskrevne notater som Matt fant. Dermed ble Sparklehorse sitt femte studioalbum «Bird Machine» til.

Albumet består av 14 låter som hver for seg er innpakket i ulikt papir, men innholdet er udiskutabelt Sparklehorse av strålende, melodiøs kvalitet. Noen av låtene som eksempelvis åpningssporet «It Will Never Stop» og «I Fucked It Up» er passe hurtiggående poprocklåter med litt feelgood gitarfuzz og småvreng i vokalen. På Robyn Hitchcock-coveren «Listening To The Higsons» er lydbildet noe av det samme, men tempoet er redusert. Resten av låtene er både roligere, renere og strengt tatt ganske lett tilgjengelige. Elegante «Evening Star Supercharger» står ut som et perfekt eksempel på hvor dyktig Mark Linkous var som låtskriver. Hadde låta kommet ut på 60-/70-tallet ville sannsynligvis Harry Nilsson og Todd Rundgren kastet seg over denne. For som singer/songwriter befinner Linkous seg i godt referanselag. Noen ganger er det som den søteste Yo La Tengo-låta dukker opp, andre ganger lurer man på om Pavements Stephen Malkmus har forvillet seg inn i studioet, men mest av alt kan man dra paralleller til Elliott Smith. Smith og Linkous laget begge delikate, melankolske låter hvor tyngden av livets utfordringer tidvis skinte igjennom tekstene, og som til slutt dessverre ble for overveldende for dem i virkeligheten. Finfine «Kind Ghost», «O Child», «Chaos Of The Universe» og «Everybody’s Gone To Sleep» er ganske gode eksempler på akkurat dette. «Bird Machine» gir i så måte en ambivalent følelse.

Musikalsk er albumet befriende stemningsfullt, men vitende om at Mark Linkous ble 47 år; et liv, angivelig, avsluttet for egen hånd, oppleves dette som et hjerteskjærende og endelig farvel der han ømt omfavner familiebåndene. Sparklehorses siste trav i manesjen må være en av de såreste oppvisningene av fin visepoprock som har kommet ut i år. «Bird Machine» gir fans og familie en anledning til å markere Mark Linkous´ ydmyke storhet, og nye lyttere vil forhåpentligvis anerkjenne hans aller siste utgivelse med en ærbødig skål. Uansett om du er ny eller gammel lytter, drar nok denne amerikanerens komposisjoner deg undrende i ulike retninger der behagelige melodier og en underliggende mørk poetisk kraft skaper et emosjonelt paradoks.