Overraskende funn

Jacob Slater var en eksentrisk og utagerende vokalist i det garasjepunk-ish London-bandet Dead Pretties. De rakk bare å gi ut noen få singler før flammen døde ut noen tilbake. Derfra gikk Slaters tur til den lille byen Newquey på sørvestkysten av England, noe som musikalsk sett medførte overgang til solid melodisk rock under aliaset Wunderhorse. Stilskiftet til rock på to bein kan ses som et brudd med tidligere livstil, som inneholdt mye alkohol og stoff, til fordel for roligere forhold på landsbygda i England. Da kommer man beviselig mer i kontakt med seg selv, skal vi dømme ut fra soloskiva «Cub». Slater sier selv at slutten av tenårene var tøff læring, og at dette nye musikalske uttrykket kommer av selvransakelse, samt det å bli ferdig med fortiden.

Melodiene på «Cub» er både engasjerende og beroligende, og stemmen til Slater er passe fyldig til å stå på egne bein. Vi befinner oss i en sjangermiks av indie, rock og lett grunge, med en mengde fine gitarlinjer som bidrar til det som på mange måter fremstår som en komplett pakke. Det er rikelig med referanser å trekke i låtene, og det er såpass mye bra her, at det finnes noe for de aller fleste. Historisk sett synes det ikke å være altfor mange mannlige soloartister som når igjennom med noe nytt i denne sjangeren. Noen unntak er eksempelvis folk som Brendan Benson, Robert Pollard, Pete Doherty og Jack White. Selv om disse har knytninger til ulike band, samt at det åpenbart finnes flere artister enn som så, er det likevel relativt få av dem som har dukket opp solo, sånn litt ut av det blå, uten å ha forsvunnet like raskt. Jacob Slater er forhåpentligvis et unntak som de ovennevnte.

Låtene på «Cub» tar for seg både fortid og nåtid, noen i positiv innpakning, og noen som avslutter tidligere kapitler i Jacob Slaters liv. Lydbildet er godt skrudd sammen med klang der det trengs luft, og mer komprimert uttrykk der det passer best. For å nevne noen høydepunkter, så åpner det engasjerende med «Butterflies». Den lar lytteren lure litt på hvilken sjanger man skal oppholde i, for her kommer det både Soundgarden-intro og Nirvana-vers. Men det blir aldri kopi siden dette svinger i flere retninger omtrent samtidig.

«Leader Of The Pack» har et «Sweet Home Alabama»-lignende riff som går gjennom låta. Med vokalen til Jacob Slater blir den noe ganske annet i sum. Dette er en skikkelig upbeat-låt å bli glad i. «Purple» er nok en god poprock-låt, og får tankene tilbake til 90-tallets Grant Lee Buffalo sin geniale miks av gitarklimpring og harmonerende melodier. «Poppy» har en fin nerve, og en glimrende miks av tekst og leken musikk. Virkemidlene er for så vidt enkle, men i denne innpakningen gir dette et veldig godt totalinntrykk.

«Girl Behind The Glass» handler om en trøblete eks-kjæreste, og innpakket inn repeterende melodi og budskap, minner den en hel del om noe fra 90-tallet. Låta er fin og passe sår. «Morphine» er en vakker liten låt, som er helt «nedpå». Og som tittelen røper, handler den om elsk-/hat-forhold til påvirket tilstand. Det hele er vuggende og avslappet, og mer kreves ikke. For miksen mellom rolige og ikke fullt så rolige låter på «Cub» er veldig bra.

Albumet avsluttes treffende nok med «Epilogue». Det er relativt rolig en stund før det klemmes til mot slutten, noe som gjør at lytteopplevelsen ender på en liten opptur. Disse ti låtene har gått på repeat noen dager nå, og de vokser stadig. Det er gøyalt når originalitet plutselig dukker opp, og Jacob Slater har utvilsomt mye å bidra med selv om det på ingen måte er gitt at han har landet musikalsk. «Cub» er i hvert fall en såpass god engelsk tekopp, at jeg virkelig ser frem til kommende utgivelser. Denne skiva kom overraskende på, men det forundrer meg ikke om neste album også byr på fin musikk.