Dunraven – «Dunraven»
(Dunraven Official, 2024)
Grungen får igjen litt vind i seilene, og denne gangen kommer den fra sørøst.
Andrej Černelč, Gaja Pekošak og Gašper Tominšek utgjør bandet Dunraven som kommer fra småstedet Bistrica ob Sotli i Slovenia. De er helt i startgropa, og er således lite omtalt. Volum11 ble derfor nysgjerrige på denne trioen som virker å være hardt rammet av grunge. Med bare noen få tusen avspillinger på Spotify, har vi måttet lete med lys og lykte for å finne informasjon. Og det er positive takter å spore, for albumet kan minne om det meste fra den ville grunge-tida på 90-tallet. Dunraven har truffet overraskende bra på sjangeren uten å gå i alle åpenbare kopieringsfeller. Det lukter likevel av Stone Temple Pilots, Alice In Chains og lignende band underveis, men det er pakket strålende inn i Damjan Dobrinas tighte 2024-produksjon, så selv det mest skranglete på skiva er veldig forståelig.
Etter EP-en «Thrown In At The Deep End» i 2020, tok Dunraven, to år senere, fatt på dette selvtitulerte albumet. Innspillingsprosessen pågikk i over ett år, så her har de ikke tatt noen snarveier. Albumet har en herlig energi og fremstår tidvis mer grunge enn de gamle grunge-bandene selv klarer å levere i disse tider. Av albumets åtte låter, er dog ikke alt typisk A4-grunge. «Sevastopol» åpner ballet som en Soen-låt fra albumet «Cognitive», og hinter dermed i retning av prog, men når låta får satt seg, synes dette å være mer som en miks av en rekke sjangre. Den oppdaterte lyden er mer enn passende, og teksten hinter til Russlands annektering av byen på Krim-halvøya i 2014. Jeg antar at enkelte vil få Soundgarden-vibber når de hører denne lyttervennlige låta.
Singelen «Rock Bottom» er av det noe enklere slaget, men den er like fullt engasjerende, og «Murderer In My Bed» bekrefter bandets tilhørighet til den alternative musikkscenen i Slovenia. Denne kan minne om noe Mike Patton (Faith No More, Fantomas, Tomahawk m.fl.) kunne funnet på i ett av sine mange prosjekter. Det svinger mellom sjangre også her, og plutselig kan det virke som om danske Disneyland After Dark har vært inspirasjonskilden. Selv om det frister å nevne flere mulige referanser, så har Dunraven sitt eget musikalske uttrykk som forsvarer samtlige låters gang. «Ronnie» er en alvorstynget sak, der en dysfunksjonell familie beskrives. Hovedtemaet er sårheten av å miste sin eneste venn; nemlig hunden Ronnie. Musikalsk er det også et av de sterkeste bidragene på albumet. Deretter kommer «Pests» og følger opp “dyresporet”. Tross dyster tekst, er dette likevel en tempogøyal låt med Drop D tuning-riff som drivkraft.
Innflytelsen til «Infrared» må nevnes, for dette er enda mer likt enn hva inspirasjonskilden selv høres ut anno 2024. Dette kunne vært en Alice In Chains-låt på bandets selvtitulerende album fra 1995, også kjent som «Tripod». Heldigvis finner Dunraven på egne saker det siste minuttet av låta, som på en måte pynter på inntrykket. Den andre singelen «Fires» er en glimrende låt som har en deilig nerve. Etter en rolig start, får vi enda flere tørre gitarriff som samhandler med tørre bassriff. Dette er et virkemiddel vi kjenner så godt fra 90-tallet, og som funker like bra i dag. Albumet avsluttes med «The Seeds», som på rolig vis luller oss inn i fin stemning. Med flerstemt gjestevokal av ukjent opprinnelse, blir det som en slags MTV Unplugged-opplevelse. Underveis venter man egentlig at ting skal ta av, noe det ikke gjør. Akkurat dette grepet virker som en riktig avgjørelse, for totalinntrykket er knallfint.
Det skal noe til å blåse liv i en, for tiden, sovende sjanger, men med Dunraven har vi noe som kanskje kan dra i gang en ny bølge. Timingen er også god, for i april kommer Pearl Jam med sitt «Dark Matter»-album, noe som forhåpentligvis vil gi slovenerne litt drahjelp i form av relevant synlighet på diverse strømmetjenester.
