Luke 21

Public Enemy – «Apocalypse 91…The Enemy Strikes Black»

(Def Jam)

Julekos blir det garantert nok av, så da tåler man sikkert en velment realitetsvott fra 1991.

Med «Apocalypse 91…The Enemy Strikes Black» ga det briljante hip hop-bandet fra Long Island ut sitt fjerde album på like mange år. Skiva henspiller på filmene Apocalypse Now og The Empire Strikes Back, og etter braksuksess med de tre foregående albumene, «Yo! Bum Rush The Show», «It Takes A Nation Of Millions To Hold Us Back» og «Fear Of A Black Planet», lå alt til rette for nok en opptur. Så skjedde det som absolutt ikke skulle skje; alt av ideer og demoer ble stjålet. Det var helt krise, for fem år med data var plutselig borte! Public Enemy måtte begynne helt på nytt. De klarte likevel å gjenskape noen av ideene, og til slutt ble også dette albumet et strålende sluttprodukt. Chuck D formaner denne gangen om at de svarte må se på seg selv og sin egen situasjon istedenfor bare å skylde på systemet for alle problemer som oppleves. De fleste av tekstene til Public Enemy handler om de svartes utfordringer både i, og med det amerikanske samfunnet, og det skal sies at disse frittalende rapperne kjemper en utrettelig kamp for rettferdighet når de skyter mot både øst og vest i løpet av dette albumet.

Åpningslåta «Lost At Birth» levner ingen tvil om hvem som er kongen av old-school rap. Carlton Douglas Ridenhour aka Chuck D er rett og slett rappens Clint Eastwood, kompromissløs og direkte. Sammen med multiinstrumentalist William Jonathan Drayton Jr. aka Flavor Flav funker dynamikken i tospannet som la fundamentet for denne politisk engasjerte rapgruppa fortsatt godt. Urett mot svarte, samt behovet for at samfunnet ellers engasjerer seg i saken, proklameres knivskarpt. Det gikk forresten troll i ord med tekststrofen «clear the way for the prophets of rage» da Chuck D og DJ Lord fra Public Enemy i 2016 slo seg sammen med Tim Commerford, Brad Wilk og Tom Morello fra Rage Against The Machine, samt B-Real fra Cypress Hill, og kalte bandkonstellasjonen Prophets Of Rage.

På «Can’t Truss It» bruker Chuck D låta eksplisitt til å fortelle om pågående undertrykkelse av svarte mennesker som slaveri, segregering, politibrutalitet, samt institusjonell og systematisk rasisme. «By The Time I Get To Arizona» er et knallhardt oppgjør mot rasisme hvor oppfordringen til alle er å opponere på samtlige plan mot sosial urett. Public Enemy sampler låter fra The Jackson 5 og funkbandet Mandrill, hvor disse ligger i bakgrunnen og skaper en herlig groove. «Shut `Em Down» belyser store selskapers utnyttelse av de svarte samfunnene uten å gi noe tilbake. For eksempel åpnes ikke butikker i nabolagene. Derfor oppfordres det til boikott ved heller å åpne egne butikker. Låta har en herlig beat og et seigt tempo som bare forsterker budskapet.

Public Enemy sparer ingen, og på «A Letter To The New York Post» har bandet fått nok av avisens negative dekning av Flavor Flav. Låta er en talerstol som er vanskelig å motsi. En ny utgave av «Bring The Noise» får vi også. Denne gangen er klassikeren fra tre år tidligere kledt i et helt nytt kostyme. Thrash metal-bandet Anthrax bidrar på låta, og da blir det noe ganske annet enn originalen. Og for å være ærlig, var det sånn jeg kom over «Apocalypse 91…» i ‘91. Jeg slukte albumet rått, og hørte meg bakover på de tre foregående utgivelsene også. Etter hvert har det blitt en del favorittlåter fra Public Enemy, og noen av dem befinner seg altså på «Apocalypse 91…The Enemy Strikes Black». Akkurat her kan du gjerne (hip) hoppe over åpenbar julemusikk, og heller sette på «Shut Em Down».

Mikkel