TRZTN – «Royal Dagger Ballet»
(Octopus Hotdog)
TRZTN, eller Tristan Bechet, som han egentlig heter, presenterer et spennende konsept hvor hans kunstneriske utfoldelser innen lyd, bilde og film, muligens påvirket av moteverdenens provoserende irrganger, kommer til uttrykk gjennom deilig, eksentrisk synth i «dark mode» med «white noise».
Denne portugisisk-brasilianske multikunstneren har alliert seg med gjestevokalister fra alle verdenshjørner som formidler hans oppfinnsomhet på interessant vis. Selv om lydbildet til tider er eksperimentelt og like gjerne kunne vært brukt som samples, effekter og temaer i reklamesekvenser eller i spillefilmer, er TRZTNs evne til å skape gode melodilinjer med passe industriell tyngde overraskende god.
Om TRZTN bevisst har latt seg inspirere noe av egen fortid i støytrioen «Flux Information Sciences», eller om de edgy instrumentale sekvensene på albumet har antatt form etter vandringer i noir-miljøer i New York og Paris vites ikke. Uansett; når bidragsyterne, hvis felles referanse nettopp synes å være knytning til nevnte verdensmetropoler, mykner opp de kantete synth-lydene med sine vokaler, skjer det noe fint. Produsenten benytter ulike vokalister på hver låt som har fått tildelt noen tekstlinjer. Hvorvidt det er låtene som tilpasser seg tekstene eller omvendt, er uklart, men at bruk av unike stemmer er et godt grep, er det derimot liten tvil om.
Alle vokalistene setter sine særpregete avtrykk på skiva. Bryce Janssens alter ego Estræl Bøisø synger lett sakrale «Crosswinds» og «Mirage» formidles på behagelig dypt vis av Jonathan Bree. DJ Eiko Haras røst fremstår som svevende og hvesende i forhold ovennevnte to herrer, men det kjennes likevel som en logisk forbindelse mellom disse kontrastene av noen låter. Noen av TRZTNs venner er mer kjente enn andre, og når kule folk som Karen O fra Yeah Yeah Yeahs og Paul Banks fra Interpol farger det musikalske lerretet med henholdsvis sære «Hieroglyphs» og, ja, den ganske så interpolske, «Black Exit», oppdages stadig subtile melodier fra en digital underverden. Midt i det mørke, finnes også en aldri så liten lysstripe hvor Yeshe Gyaltags uttrykksfulle røst elegant omfavner «Ruby’s Wheel». Hvis ikke Massive Attack har Yesh på radaren i år, kan de gå glipp av en vokalist som Shara Nelson antakelig ville akseptert som «arvtaker», selv 30 år etter «Blue Lines». TRZTNs elektroniske univers er gjennomgående, og når Izé Teixeira legger vokal på «Rockers» med sin franskklingende raggamuffin-stil, og frontfiguren i punkbandet Surfbort, Dani Miller, sleper seg repetitivt gjennom natten, oppleves alle låtene som naturlige bestanddeler i et komplett lydbilde.
Og om man legger litt godvilje til, og skrur på muligheten for selvkomponerte filmsekvenser på baksiden av øyelokkene når instrumentale partier som monotone «Astra» og, særlig tittelsporet, «Royal Dagger Ballet» fyller øregangene, kan man, oppsummert, forestille seg totaliteten som et knivskarpt soundtrack for dansende skygger i regntung asfaltjungel etter solnedgang.
Dette innlegget ble først publisert i PULS i 2021.