The Casualties – «Detonate»
(Hellcat Records, 2026)
Britisk streetpunk møter amerikansk hardcore når New York-veteranene The Casualties fyrer løs igjen etter åtte år.
Åtte år etter «Written In Blood» er The Casualties tilbake med et album som effektivt oppsummerer hvor New York-veteranene kommer fra, og hvorfor de fortsatt holder koken. Bandet ble dannet i 1990 med ørene vendt mot britisk punk som Charged GBH, The Exploited, Discharge og UK Subs, men har siden blandet inn undersjangere som UK82 og oi! med amerikansk hardcore og frisk hurrapønk. På «Detonate» møtes disse sidene mer naturlig enn på lenge. Her presenteres tretten relativt hurtiggående låter hvor det kastes litt nostalgisk britisk brostein på den ene siden av Atlanteren, samtidig som det poges godt på amerikansk asfalt eller ute i ørkenen.
«Detonate» er deres tolvte studioalbum, og veien hit går fra debuten «For The Punx» i 1997, via flere utgivelser til «Chaos Sound» i 2016. Dette var det siste studioalbumet med mangeårig vokalist Jorge Herrera. Derfra overtok dagens vokalist David Rodriguez mikrofonen og han hadde bare vært med i rundt åtte måneder da «Written In Blood» ble spilt inn i 2018. Denne gangen er kjemien langt mer innarbeidet. «Detonate» låter ganske stramt og solid, så det stemmer sikkert.
De musikalske relasjonene høres særlig godt på «Empire Falls». Streetpunk-drivet minner om Rancid, rock’n’roll-snerten med Joe Strummer-aktig uttrykk har noe av nettopp The Clash i seg, før gitarene fyker av gårde i Bad Religion-aktige løp, mens store «whoa-oh»-kor trekker mot typisk The Offspring-gaping. Pennywise spøker også i kulissene på blant annet «Ashes Of War» og «Allies And Assassins». «Detonate» blir dermed en solid blanding av britisk og amerikansk punk, der streetpunk, hardcore, oi! og melodisk California-punk smelter sammen uten at The Casualties mister sitt eget rufsete særpreg.
«Detonate» er bandets første album på Hellcat Records, labelen under Epitaph-paraplyen knyttet til Rancids Tim Armstrong, og ble spilt inn ved Riff Audio i Burbank og The Boat i Silver Lake. Punkfamilien setter dessuten tydelige fingeravtrykk på skiva. Armstrong spiller gitar på «Now And Tomorrow», mens Agnostic Front-legenden Vinnie Stigma åpner «Brick By Brick» med spoken word hvor mantraet om at politikerne litt etter litt snevrer inn menigmannens frihet kommer til uttrykk. Det er tydelig at denne gjengen ikke akkurat stoler på samtidens politiske prosesser. Det har for så vidt aldri ekte punkere gjort.
På «Ashes Of War» bidrar det amerikanske urfolkspunkbandet 1876 med både vokal og perkusjon, og deres farger vises umiddelbart når låta starter. 1876 er ikke bare et band, det kan også anses som eksponent for kamprop ved bruk av tidsmaskin for aldri å glemme urett begått mot forfedrene. Her finnes medlemmer fra stolte urfolksnasjoner som blander rå punk-gitarer med den ritual-suggererende trommingen som en gang runget over slagmarken ved Little Bighorn. Bandnavnet feirer med andre ord det historiske året da Sitting Bulls visjoner og raseriet til Crazy Horse og Chief Gall knuste general Custer. Gjennom denne musikken viderefører 1876 arven fra disse legendariske høvdingene, og forvandler historisk motstandskraft til moderne og eksplosiv punkrock.
The Casualties har alltid ønsket å løfte fram mennesker som ikke har hatt den sterkeste stemmen i samfunnet, og nå var tiden inne for å slippe tydelige urfolksstemmer til. Med tanke på den historiske referansen blir 1876 så innmari mye mer enn bare en kuriøs gjest. Bidraget passer rett inn i albumets idé om motstand, tilhørighet og å bli hørt. Bak tittelen ligger dessuten en langt mindre lystig samtid. Trommeslager Marc «Meggers» Eggers har forklart albumet «Detonate» som følelsen av å bli overbelastet av krig, politisk splittelse, sosiale medier og en konstant strøm av dårlige nyheter helt til hodet nærmest eksploderer. Detonerer, liksom.
På «People Over Power» og «Allies And Assassins» er det også tydelige innslag av gammalpønk med rene giatrlinjer og godbrøling som retter sinnet mot makt, autoriteter og polarisering, men budskapet handler like mye om samhold. Igjen signaliserer The Casualties at de ikke bare vil rive ned. De vil slå et slag for fellesskapet blant dem som føler seg forbigått på flere hold. «Detonate» finner ikke opp kruttet på nytt, men du verden som det blir brukt. Blandingen av hardcore og streetpunk treffer godt selv om særdeles ivrig koring og alle «whoa-oh»-ene kan bli i overkant. Dog; når riffene sitter og tempoet øker, er det vanskelig å å roe ned. «Detonate» smeller i grunn ganske så godt.
