Vill og chill kjemi

Waliserne i Overmono dunket ut «Pure Devotion» i begynnelsen av denne måneden. Lyden er visstnok inspirert av den alternative produsenten Sylvia Massy, og brødrene Tom og Ed Russell gjorde alskens snurr for å sende elektroniske lyder gjennom gammelt utstyr på relativt uortodokse måter. Målet var å få feil, slitasje og tilfeldigheter inn i en musikkform der nesten alt kan perfeksjoneres digitalt. Det sier en del om et album som hele tiden forsøker å gjøre electronicaen mer levende.

Overmono startet i 2015 der begge hadde opparbeidet seg erfaringer på den britiske undergrunnens klubbscener. Tom lagde hard techno som Truss (varte lenger enn Liz), mens Ed som Tessela blandet blant annet jungle og breakbeats og fikk et slags gjennombrudd i 2013. Sammen fant de et krysningspunkt mellom techno, UK garage, house, jungle og basspreget musikk. Burial er en nærliggende referanse når rytmene blir skjeve og melankolien siger inn, Bicep når melodiene løfter seg, mens gode, gamle Underworld (hei Øya) og The Chemical Brothers kan skimtes i ambisjonen om å gjøre det elektroniske landskapet både fysisk og emosjonelt.

«Pure Devotion» begynner likevel ikke forsiktig. «Lockup» fyrer av gårde med en nærmest frenetisk blanding av house-puls, breakbeats og et vokalkutt fra de obskure Birmingham-postpunkerne Fast Relief. Så kommer den første virkelige kontrasten. «Knight In Shining Prada» med John Joseph Holt som gjesteartist. Her senkes temperaturen med Holts lavmælte spoken word over et svevende synth-teppe, og dette kan tidvis minne om en mindre mørk og mindre aggressiv Arab Strap plassert midt i et elektronisk landskap. Dette er like fullt overraskende chill, og antakelig er det også en type melodisk electronica Norman Cook ville kunne applaudert. Bak den tilsynelatende rolige stemningen ligger samtidig en alvorlig historie. Det er Holt som er tekstforfatteren, og han skrev teksten om sin avdøde bror, som til alt overmål het Thomas Edward. Tilfeldigvis er det de samme fornavnene som Tom og Ed Russell. Så da passer det jo at nettopp disse to satte musikk til teksten.

Denne mykere siden blir en av skivas styrker. Fine «Even Angels Ghost» med Kindora på vokal» lar hennes luftige vokal sveve over tung bass og varme elektroniske flater. Dette viser hvor effektivt Overmono kan arbeide når de ikke jager neste klimaks. «Gem Lingo (ovr now)» med Ruthven er muligens enda mer umiddelbar, hvor den varme soul-stemmen mot de hakkete rytmene ligger i et slags trip-hopsk neo-soul-landskap. Samtidig gjenkjennes en minimalisme som brødrene må ha hentet fra fortidens mestere; for eksempel måten Bristol-bandet Portishead arbeidet med trommer på. Mot slutten kommer «Ballad» hvor både Kindora og Rock Floyd bidrar med vokaler som looper inn og ut av spretne klubbrytmer. På «Pure Devotion» får vokalistene ganske god plass. Låtene puster rimelig fritt og behagelig uten at dette noen gang blir tannløst.

Det elektroniske lydbildet til tross; det er i grunn noe sympatisk og jordnært over hele dette litt snåle prosjektet. «Pure Devotion» handler ikke bare om kjærligheten til dansegulvet, men om timer brukt på å skru, ødelegge, steke cymbaler i ovn (helt normalt), reparere og lete etter den ene lyden som utgjør forskjellen. Det pussige er at arbeidsmetodene fortsatt er mer eksperimentelle enn sluttresultatet høres ut. Bak fasaden finnes magneter, utslitte høyttalere og manuelt skrullete innfall mens mye av selve musikken likevel holder seg komfortabelt innenfor Overmonos etablerte blanding av melodisk house, breakbeats, UK garage og UK bass. Duoen liker åpenbart å eksperimentere i egen sfære, men det gjør ikke noe å ha lekekamerater heller. Det gjør lydbildet til gutta fra den walisiske forstaden Overmonnow bare enda mer interessant.