Villfaren, men ikke fortapt

Seks år er jo en stund mellom to soloalbum, men Phoebe Bridgers har definitivt ikke sittet stille siden «Punisher» gjorde henne til en av amerikansk indierocks mer omtalte låtskrivere i 2020. Pasadena-artisten har rukket å gjøre Boygenius til et Grammy-vinnende fenomen sammen med Julien Baker og Lucy Dacus samtidig som hun har samarbeidet med et oppsiktsvekkende bredt spekter av musikere. Privat har årene rommet både kjærlighet, brudd og tap av familiemedlem. Temaene samles på «Lost Weekend» som er hennes tredje soloalbum. Disse 16 låtene er både luftige, tunge, underlige og tidvis brutalt ærlige, som om Bridgers har tatt den lavmælte indiefolken hun ble kjent for, plukket den fra hverandre og satt den sammen igjen med ambient, country, elektroniske forstyrrelser, shoegaze, goth og skakke lydeffekter.

Debuten «Stranger In The Alps» fra 2017 etablerte Phoebe Bridgers som en usedvanlig observant historieforteller med røtter i amerikansk singer-songwriter– og folk-tradisjon. På «Punisher» ble atmosfæren rundt låtene større, og singelen «I Know The End» viste at hun kunne lage omtrent hva hun ville. Det er ikke hver dag man hører noen snekre sammen apokalyptisk kammerpop uten å miste særpreget. Det er vel i det hele tatt ikke så ofte man hører om apokalyptisk kammerpop. Uansett; mellom disse skivene har det vært samarbeid som viser hvor mye hun har utviklet seg i møte med andre. Conor Oberst fra Bright Eyes bidro på duetten «Would You Rather» allerede på nevnte debutskive, før de to dannet Better Oblivion Community Center. Dette selvtitulerte albumet kom også i 2019, og inneholdt solide låter som «Chesapeake», «Dylan Thomas» og «Didn’t Know What I Was In For». En knallskive. Bare sånn for ordens skyld. Enda tidligere finner vi den pianosarte, men nydelige kombinasjonen «Killer + The Sound» med Noah Gundersen og søsteren Abby, der Bridgers’ «Killer» glir over i Gundersens «The Sound». Og i 2018-versjonen av Lord Hurons «The Night We Met» synger hun duett med Ben Schneider. Hans baryton mot Bridgers’ svevende vokal gjør en nydelig melankolsk låt enda vakrere. Legg til samarbeid med andre artister som Taylor Swift, SZA, The National og The Killers, og «Lost Weekend» framstår som et naturlig stoppested for en kreativ sjel som stadig utvider sitt musikalske språk.

Det personlige bakteppet på «Lost Weekend» preges av Bridgers’ fars bortgang for fire år siden. De var i ferd med å nærme seg hverandre igjen etter en periode med avstand. Gjennom skiva finnes det derfor et bredt følelsesregister av tilbakevendende strømninger, hvor blant annet det å miste kontakten med personen som kanskje kjenner en best, gjør at man føler seg rådvill. «Lost Boys» som relateres til Peter Pan-syndromet, om aldri å vokse opp, er et annet eksempel på forvirring. Første vers er av enkelte delvis tolket til å handle om faren. Deretter går låta over i andre moduser hvor forskjellige karakterer med avhengighet og selvdestruktive mønstre glir inn i samme sfære. Tittellåta gir flere assosiasjoner fra fortiden. Om det er Charles R. Jacksons roman fra 1944 med samme tittel, som filmatisert rasket med seg fire Oscar-statuetter av sju nominasjoner året etter, eller om det bare er Lloyd Coles låt fra 1985 som har vært inspirasjon, er neimen ikke godt å si. Kanskje begge, eller alt i mellom. Et sært drag er det her uansett.

Rent musikalsk er skiva mer eventyrlysten enn «Punisher». Jack Antonoff og Alex G kommer inn blant samarbeidspartnerne, mens Tony Berg og Ethan Gruska sørger for kontinuiteten fra forrige gang. Phoebe Bridgers er heller ikke redd for å bruke sine relasjoner, og da er ikke Conor Oberst langt unna. Det samme gjelder Julien Baker og Lucy Dacus som bidrar på både «Lost Boys» og «Haunted». Boygenius-forbindelsen benyttes med andre ord her også. Om ikke helt ulogisk, så likevel litt uventet. «The Record» fra 2023 viste hvordan Bakers gitarer, Dacus’ formidlingsrevne og Bridgers’ blanding av melodisk presisjon, galgenhumor og melankoli kunne utfordre og forsterke hverandre. Litt sånn er det nå også. En annen overraskelse er «Bobby», hvor Bridgers beveger seg inn i et slags shoegaze-landskap med Mike Kinsella fra American Football og Justin Broadrick fra Godflesh på gitarer. Sistnevnte er en bevandret herre innen industrial metal, og på papiret virker koblingen lett absurd. I praksis passer derimot Broadricks støyende teksturer forbløffende godt inn. Elliott Smith, Bright Eyes og Neil Young er innflytelsesrike i Bridgers’ musikalske fundament, men på denne skiva fornemmes altså også eksponenter for drømmelandskaper og annen alternativ rock i kulissene.

«Lost Weekend» er full av nyanser med stemmer som kjøres gjennom en voice encoder (eller enda mer hipt: vocoder), gitarer som løses opp i feedback og country-fargete instrumenter som møter et sveveteppe med arrangementer som tidvis forsvinner før de langsomt materialiserer seg igjen. Enkelte øyeblikk har såpass eksperimentelle, men subtile innfall at noe som framstår rimelig forutsigbart plutselig blir snålt uten at man helt har registrert når forvandlingen skjedde. Og når Bridgers synger om dissosiasjon, kan selv stemmen virke frakoblet. Fortiden trenger seg på, og da gjør gamle opptak og lydfragmenter det samme. Dette er paradoksalt nok omfangsrikt og nedtonet på samme tid med en produksjon som forteller historien like tydelig som ordene. På «Lost Weekend» har Phoebe Bridgers egentlig ikke gått seg vill, men hun har heller ikke funnet veien tilbake. Istedenfor synes hun å ha oppdaget flere mulige stier i et relativt variert lydlandskap som favner det meste mellom ytterpunkter som Haley Bonar, Slowdive og All About Eve. Derfor er det sannsynlig at også du vil gå en del omveier før du finner retningen på dette albumet, men de turene er det verdt.