Sensommer-pop

Engelske Jungle har for lengst funnet oppskriften på musikk som får selv en regntung tirsdag til å føles som en lun fredag i juli. På «Sunshine» er basslinjene elastiske, falsettene silkemyke og rytmene like uimotståelig smidige som før, men denne gangen har trioen skrudd ned temperaturen akkurat et par hakk. Der «Volcano» fra 2023 gjerne ville ut på dansegulvet, høres «Sunshine» mer ut som en tilstelning ute i kveldssola med chill stemning og roligere tempo. Det er fortsatt disco, funk, soul, R&B og elektronisk pop i kjernen, med alt fra Bee Gees og Philly soul til Avalanches og Maribou State, men også softrock, akustiske gitarer og en anelse yacht rock. Sensommerpop, rett og slett.

Barndomskompisene Josh Lloyd-Watson og Tom McFarland hadde spilt sammen i indie-/shoegaze-bandet Born Blonde, men startet Jungle i 2013. De gjemte seg først bak initialene J og T. Poenget med dette og etter hvert enkel coverart, var at musikken skulle være viktigere enn folkene som laget den. Debuten «Jungle» fra 2014 ble Mercury Prize-nominert og siden den gang har referansene vært brede. Britene leker med soul, funk, jazz, hiphop, disco og electronica, og har produsenter som Quincy Jones og J Dilla som viktige inspirasjonskilder. McFarland studerte visstnok også produksjonen til to klassikere av noen album; nemlig Marvin Gayes «What’s Going On» og The Beach Boys’ «Pet Sounds», noe som lærte ham i større grad å betrakte et album som en helhet snarere enn en tilfeldig bunke låter.

Da «Volcano»-skiva kom med den strålende singelen «Back On 74», fikk Jungle sitt virkelig store internasjonale gjennombrudd. Albumet bidro til at gruppen vant BRIT Award som Group Of The Year i 2024, og samtidig hadde noe viktig skjedd innad. Lydia Kitto hadde gått fra å være samarbeidspartner til å bli permanent medlem. Hun er langt mer enn stemmen som svever over rytmene fordi hun skriver, arrangerer, produserer og spiller flere instrumenter. På en av årets singler, «Carry On», er hun eksempelvis kreditert som låtskriver, arrangør og produsent i tillegg til vokal, bass og elektrisk gitar. Når sant skal sies, er hun i grunn kreditert jevnt over på denne skiva. Antakelig sier dette en del om hvorfor «Sunshine» låter akkurat som den gjør. Jungle er ikke lenger duoen J og T med gjester rundt seg, men trioen Lloyd-Watson, McFarland og Kitto.

Den tydeligste referansen er derfor muligens ikke «Volcano», men heller Loaded Honey. Sideprosjektet til Lloyd-Watson og Kitto oppsto mens de jobbet med «Loving In Stereo» og «Volcano», og fjorårets debut i denne «bortedrakten», «Love Made Trees». Denne skiva blandet selvsagt også soul, pop og R&B, men da med mer filmatiske scener og et mer organisk uttrykk hvor assosiasjonene til solfylt, britisk 60-tallspop var åpenbare. Loaded Honey ble treffende presentert som søndagsmorgen der Jungle var fredag og lørdag kveld. På «Sunshine» begynner skillet å viskes ut. Dette kunne nesten vært en direkte oppfølger til «Love Made Trees», bare med Jungles rytmiske maskineri koblet på igjen. «Where Are You Now?» er klassisk Jungle i måten groove og melodi hektes sammen på, «The Wave» flyter rytmisk, men nærmest vektløst av gårde, mens «Carry On» med sine The Beatles-liknende harmonier viser hvor mye av Loaded Honeys mykere tonespråk som nå har sneket seg inn kjøkkenveien.

Det er dog én innvending, og det er at Jungle, tross Loaded Honey-påfyll, gjerne kunne fornyet seg mer. Falsett, klapping, funky bass og gitarer, varme keyboards og strykere er alltid stilig, men disse elementene har vært såpass dominerende at deres største styrke også kan bli en begrensning på sikt om de ikke kommer på nye ting. Man trenger ikke mange sekunder for å identifisere en Jungle-låt, men av og til trenger man tid for å finne ut om man faktisk har hørt nettopp denne tidligere. Sånn sett kan en del materiale virke forvirrende likt. «Sunshine» rir uansett på suksessformelen, og Lydia Kittos inntog i denne deilige musikkjungelen samt erfaringene fra Loaded Honey, har like fullt gjort uttrykket varmere og enda mykere. «Sunshine» omdefinerer ikke Jungle, men forhåpentligvis vil trioen forsøke å utforske enda flere stier framover. Skiva er, uavhengig av denne noe schizofrene oppsummeringen, en behagelig og groovy sensommerplate som befinner seg et fint sted mellom dansegulvet og en søndagsmorgen.