Prima powerpop

Noen artister virker nærmest immune mot tidens tann, og i det siste har vi omtalt flere av dem. Robyn Hitchcock er intet unntak. Femti år etter at han startet The Soft Boys høres den britiske kulthelten fortsatt like nysgjerrig, leken og uforutsigbar ut. «The Confuser» er hans 25. soloalbum, og energien og meloditeften peker overraskende nok tilbake mot The Soft Boys-klassikeren «Underwater Moonlight» som senere visstnok inspirerte band som Teenage Fanclub og R.E.M. Dette er selvsagt bare en subjektiv oppfatning, men det ville ikke vært helt fjernt om denne skiva faktisk var den tapte oppfølgeren til albumet fra 1980.

Robyn Hitchcock vokste opp i London og dannet The Soft Boys i Cambridge i 1976. Tre år senere debuterte de med skiva «A Can Of Bees». Igjen befinner vi oss i tidsintervallet da punken dominerte Storbritannia, men istedenfor for å følge strømmen lot også han seg inspirere av andre for å gjøre sin egen greie. Inspirasjoner som The Beatles, The Byrds, Bob Dylan, The Kinks samt impulser fra Pink Floyds første frontmann, Syd Barretts psykedeliske univers, skulle blandes med garasjerock og den gryende post-punken. Slik klarte han å lage et uttrykk som var melodisk og akkurat sånn passe skrudd. Det rareste er at den kommersielle suksessen uteble, men «Underwater Moonlight» fikk etter hvert legendestatus og regnes i dag som en viktig bro mellom sekstitallspop, powerpop og alternative rock.

«The Confuser» ble produsert sammen med Brad Jones og spilt inn i Nashville, hvor Hitchcock har bodd det siste tiåret. Robyn Hitchcock og hans samspilte band genererer god stemning, og med på laget har han også hatt den gamle Soft Boys-gitaristen Kimberley Rew. Derfor får albumet en slags historisk dimensjon når kontakten mellom Hitchcock og Rew tydelig skaper minner til The Soft Boys-tiden. OK, dette er, som allerede nevnt, et langskudd, men tidvis høres det ut som om Hitchcock bare har fortsatt der bandet slapp. Og det er noe med vokalen hans som i hvert fall ikke høres ut som han er en fyr i syttiårene.

«The Confuser» framstår først og fremst som et powerpop-album, farget av jangle-pop, garage rock og neo-psychedelia. Allerede i åpningssporet «I Am This Thing» og på «Breathless» høres en tydelig kjærlighet til Beatles-perioden rundt «Revolver» og «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», med uimotståelige harmonier og psykedeliske melodier. De klingende gitarene leder tankene mot The Byrds og Buffalo Springfield, mens den bittersøte meloditeften ofte drar tankene mot Big Star og Matthew Sweet. Enkelte steder finnes også den kvikke, ordlekende energien fra Elvis Costellos verden.

Likevel låter «The Confuser» aldri som en samling referanser. Hitchcock bruker inspirasjonskildene som byggesteiner, men setter et så personlig preg på dem at resultatet soleklart blir hans eget. Powerpoppete «Yesterday’s Rain», de ettertenksomme «Ghost In Sunlight», med Gillian Welch på kor, og «The Vanishing Kind», samt «How To Feel Alright», som skaper bilder av et band som står på et podium på 60-tallet i glam-stil, viser hvor naturlig Hitchcock fortsatt kombinerer sterke melodier med finurlige tekster og psykedeliske innfall. Gjennom hele skiva har mannen hørt overraskende ung ut, men på The Jayhawks-aktige «Monday For Me» høres en ruere vokal som leker med melodilinjer som igjen drar lytteren godt tilbake i tid. Egentlig er dette en ganske fin oppsummering av skivas variasjoner.

«The Confuser» er både melankolsk, varm, drivende og underfundig på én gang, og melodilinjene sitter godt. Skiva bekrefter i bunn og grunn at Robyn Hitchcock fortsatt har det som skal til som låtskriver og formidler. Dette høres ut som en artist som fremdeles skriver med samme overskudd og melodiske presisjon som da The Soft Boys for alvor satte sitt avtrykk i rockhistorien.