Glidende gjenfødelse

Da punken eksploderte i Storbritannia mot slutten av 1970-tallet, var det få som forestilte seg at et av de mest særpregete bandene fra miljøet skulle bli ledet av en gitarist som nesten aldri spilte riff. Vincent Gerard «Vini» Reilly, født og oppvokst i Manchester, skapte et uttrykk som sto i skarp kontrast til samtidens rå energi. Mens mange av de andre Factory Records-bandene bygget musikken på kantete rytmer og opprørstrang, lot Reilly gitaren flyte gjennom ekko, åpne harmonier og melodier som lå nærmere Brian Enos ambient-univers og Erik Saties impresjonistiske minimalisme enn tradisjonell rock. Nesten femti år etter at både The Durutti Column og Factory Records ble dannet i 1978, vender Reillys prosjekt tilbake med albumet «Renascent» som føles mer som en gjenfødelse enn et nostalgisk comeback.

Tittelen er nok ingen tilfeldighet. «Renascent» betyr blant annet «gjenfødt», og speiler både Vini Reillys vei tilbake etter flere alvorlige utfordringer og musikken som vokser fram av dem. Etter «A Paean To Wilson» fra 2010 kunne det se ut som historien var over. I stedet har Reilly funnet tilbake til gitaren sammen med mangeårige samarbeidspartnere som evigunge Bruce Mitchell og produsent Keir Stewart. Resultatet er ikke et album som forsøker å gjenskape fortiden, for det er jo en tidsreise i seg selv. Dette er snarere et verk som bygger videre på denne reisen med stor ro og selvtillit. Også bandets historie rommer en passende symbolikk. Navnet stammer fra den satiriske publikasjonen «Le Retour de la Colonne Durutti» laget av den franske studenten André Bertrand, som igjen viser til den anarkistiske Durruti-kolonnen under den spanske borgerkrigen på 1930-tallet.

Med «Renascent» er det klart at Reilly fortsatt behersker sitt særegne musikalske språk. «Your Shadow At Morning» vokser sakte fram gjennom deilige gitarmønstre og et nesten umerkelig rytmisk driv. Det er ikke en låt som krever oppmerksomhet, men en som trekker lytteren stille inn i albumets meditative verden. Et annet øyeblikk er «Vapour In A Matchbox». Dette er et kort spor der gitaren snurrer gjennom et slør av post-punk mens tonene nærmest løser seg opp. Begge disse låtene danner på en måte både essensen og ytterpunktene på skiva. På «Agonistes» og «Sargasso Sea» tilfører Caoilfhionn Rose en gjestevokal som løfter flere partier uten å ta oppmerksomheten bort fra Reillys karakteristiske gitarspill. Det er denne balansen som gjør at albumet aldri føles overlesset, selv når arrangementene blir rikere.

Musikalsk beveger «Renascent» seg sømløst mellom ambient, dream pop, post-punk og nyklassiske klanger. Referanser til Brian Eno, Harold Budd og Cocteau Twins ligger under overflaten, men uttrykket er umiskjennelig The Durutti Column. Reilly har alltid vært mer opptatt av tekstur enn teknisk briljans, og her får stillheten nesten like stor betydning som tonene. Hver melodi gis tid til å utvikle seg, og produksjonen lar instrumentene puste i stedet for å fylle hvert ledige rom. Reilly destillerer nesten fem tiår med erfaring ned til et uttrykk som føles enklere, men også mer presist. Noen spor kunne hatt en tydeligere retning, og enkelte melodier glir nesten ubemerket over i hverandre. Likevel er det nettopp den organiske flyten som gjør albumet innbydende, spesielt når man oppdager små detaljer litt etter litt.

Ikke overraskende virker 73 år gamle Vini Reilly fullstendig uinteressert i å jage trender eller gjenskape gamle triumfer. Han lar gitaren fortelle historien, slik han alltid har gjort. Derfor framstår, «Renascent», ikke bare som en verdig fortsettelse av The Durutti Columns relativt omfattende katalog, men også som et solid album. Album nummer 28 bekrefter hvorfor Reilly fortsatt regnes som en av britisk musikks mest originale gitarister og hvorfor musikken hans fremdeles inspirerer langt utover den hengivne kultskaren som har fulgt ham siden Factory Records-dagene.