Fra brodd til bredde

Ikke alle band klarer å fornye seg uten å miste særpreget sitt, men Yard Act har hele tiden vært på jakt etter nye retninger. Da Leeds-kvartetten slo gjennom med «The Overload» i 2022, traff de en nerve i den moderne post-punk-bølgen. Sammen med navn som Fontaines D.C., Squid og Shame ble de en del av en ny generasjon gitarband som hentet inspirasjon fra både punken og den mer eksperimentelle undergrunnen. Likevel skilte Yard Act seg tydelig ut. Med James Smiths særegne blanding av spoken word, tørr humor og sylskarpe samfunnsobservasjoner lå de like nær The Fall og Sleaford Mods som Pulp og britisk poptradisjon.

På andrealbumet «Where’s My Utopia?» viste bandet at debutens suksess ikke skulle bli en begrensning. De beholdt den rytmiske nerven fra postpunken, men slapp inn funk, disco, synthpop og art rock. Resultatet var en mer fargerik og uforutsigbar skive hvor referansene strakte seg mot alt fra Talking Heads via Blur og Gorillaz til LCD Soundsystem. Der «The Overload» betraktet verden med et ironisk skråblikk, var «Where’s My Utopia?» mer søkende og personlig; en slags musikalsk utforskning av håp, kaos og spørsmålet om hvorvidt utopia egentlig er et sted, en tilstand eller bare et flyktig øyeblikk.

Med «You’re Gonna Need A Little Music» samler Yard Act erfaringene fra de to første albumene og løfter uttrykket videre. Albumet er produsert av den norskættete Justin Meldal-Johnsen, også kjent for sitt arbeid med Beck, Nine Inch Nails, St. Vincent, Garbage, The Mars Volta, Frank Ocean, Tori Amos og Goldfrapp, og ble spilt inn både i bandets eget studio i Leeds og i Los Angeles. Produksjonen gir albumet en større bredde og en mer organisk følelse enn tidligere selv om starten på albumet tyder på noe annet. Post-punk er fortsatt grunnmuren, men denne gangen bygges huset ut med elementer fra alternativ rock, britpop, funk, garage rock og art rock. Det er mulig å ane ekko fra Franz Ferdinands dansbare gitarlinjer, Becks lekne sjangerblanding og Jarvis Cockers elegante fortellerkunst, men Yard Act har for lengst utviklet en egen, og ganske fri, signatur.

Denne friheten høres godt i albumets detaljer. Det tar dog litt tid før man forstår at dette albumet har flere overraskelser å by på. «New Beginnings» inneholder for eksempel en tekstlinje som peker direkte tilbake på bandets egen reise: «spend your winnings on new beginnings». Pengene fra de første albumene ble visstnok brukt til å bygge studioet som gjorde denne skiva mulig. Låta inneholder også en liten musikalsk hilsen til Becks «Loser» gjennom åpningsakkorden, en referanse som er ekstra finurlig med tanke på at produsent Justin Meldal-Johnsen spilte bass med Beck i mange år uten å oppdage forbindelsen før etter innspillingen. «Tall Tales» er også en låt som jobber seg framover uten umiddelbare hooks, men etter hvert kommer både rock og funk gradvis fram. Dette er ikke en floor-filler, men den har noe særegent og kult over seg. Noen Pulp-aktige assosiasjoner dukker også opp, men det er muligens bare den henslengte vokalen som stilmessig kan minne litt om en viss Mr. Cocker.

Og spiller man «Fiction» er det noe som drar oppmerksomheten mot tidlig 80-tall. Det ville vært påfallende teit å si at det minner om grooven i David Bowies «Fashion», men så arresterer man seg selv og tenker at dette er fordi titlene kun er noen få bokstaver fra hverandre i konstruksjon, tross langt fra hverandre i betydning. Eller vent nå litt. Tenk over dette og lytt. Noe Bowie-esque er det da, eller? Tittelsporet «You’re Gonna Need A Little Music» er også en nøkkel til å forstå albumets tematikk. James Smith har forklart at albumet springer ut av følelsen av at mennesker i dag stadig oftere lever i isolerte virkelighetsbobler, formet av sosiale medier, algoritmer og et stadig mer fragmentert samfunn. Musikk er uansett et felles språk hvor mennesker fortsatt kan møtes, og uavhengig av budskap, er låta retro-dansbar med lydvariabler som er minst førti år gamle.

Sammenliknet med «The Overload» er «You’re Gonna Need A Little Music» mindre kantete og mer nyansert; litt som «Where’s My Utopia?». Yard Act har beholdt den satiriske brodden, men lar nå melodiene, følelsene og samspillet få større plass. James Smiths karakteristiske vokalstil befinner seg fremdeles et sted mellom Mark E. Smith, Mike Skinner og Jarvis Cocker, og akkurat den miksen fungerer fortsatt som bandets viktigste kjennetegn, noe som forsterkes gjennom andre halvdel av skiva også. Det musikalsk landskapet er rikere og når man hører på pianoarrangementene på «Janey Said» og den nesten pop-lekne avslutningen «Over The Barrel». Pulp, sa du?

«You’re Gonna Need A Little Music» er ikke bare enda et steg videre for Yard Act, men et album som viser at bandet er i ferd med å vokse ut av den ensidige merkelappen post-punk. De startet som skarpe kommentatorer på utsiden av samfunnet, men er etter hvert blitt et band som også undersøker hvordan mennesker finner fellesskap midt i all viraken. Den melodiske teften er under utvikling og det trenger ikke å bety at man forlater røttene sine. Noen ganger handler det bare om å la dem strekke seg ut.