Syntetisk selvmål

The Strokes fant tilbake til seg selv på «The New Abnormal» i 2020, men nå benytter de anledningen til å rote med oppskriften. Forsiktig sagt er «Reality Awaits» langt mer skrullete enn forgjengeren. New York-bandet, dannet i 1998 av Julian Casablancas, Nick Valensi, Albert Hammond Jr., Nikolai Fraiture og Fabrizio Moretti, har beholdt samme besetning gjennom hele karrieren. Debutskiva «Is This It», som kom for tjuefem år siden, gjorde dem til frontfigurer for en ny bølge av rock, med tydelige røtter i The Velvet Underground, The Doors, Ramones, garage rock og post-punk. Oppfølgerne «Room On Fire» og «First Impressions Of Earth» videreførte dette selv om de ikke var like spennende, mens «Angles» og «Comedown Machine» gradvis slapp inn new wave, synthpop og elektroniske viderverdigheter. Da Rick Rubin samlet trådene på solide «The New Abnormal», så det ut som bandet var tilbake for alvor. Hva The Strokes derimot driver med på denne skiva, hvor vokalen til Casablancas trøkkes gjennom et autotune-format, er en gåte. Én ting er å leke med uttrykk innimellom, men når man hører den enerverende lyden av 80-tallets voice box-mas gjennom store deler av albumet, må man spørre hvorfor? Er dette Rubins idé siden han igjen er produsent, eller er det rett og slett Casablancas’ fantasier som sender uante bølger gjennom høyttaleren?

The Strokes’ sjuende album utfordrer i hvert fall publikum. Valensi og Hammond Jr. fletter for så vidt gitarene greit sammen som tidligere mens Fraiture og Moretti holder orden når Casablancas tilsynelatende sniker inn mer av den forskrudde estetikken fra sitt tidligere sideprosjekt The Voidz her også. At post-punk, new wave, synthpop og elektroniske krumspring blandes med den gamle The Strokes-minimalismen, er helt OK, men det virker ikke som noen har satt et eneste spørsmålstegn ved resultatet. Alle rare ideer skulle tydeligvis med, noe som selvsagt gir skiva en form for lekenhet, men samtidig et stort problem. Viljen til å eksperimentere gir ikke nødvendigvis et vell av gode låter. Noen hooks er overraskende enkle, og flere arrangementer virker fullstendig fjernbollete. Mest av alt er den syntetiske forvrengningen av vokalen utrolig irriterende. Hadde det nå bare vært en del av introen som «Psycho Shit» representerer, hadde det vært greit nok. Poenget her, er at nettopp den låttittelen passer til mye annet på denne skiva også.

«Dine N’Dash» funker fint med sine lange synth-linjer i bakgrunnen, og en vokal som unnslipper voice box-vreng. «Lonely In The Future» har også ganske gode melodilinjer, og her høres mye av låtsnekringen til Hammond Jr. Sånn sett er dette en opptur selv om Casablancas selvsagt må surre det til med autotune etter halvspilt låt. Gudskjelov er det akkurat så lite at det er mulig å la det passere. Håpet er at The Strokes ikke skal ta fullstendig av med syntetiske toner, men akk. Der tar vi feil. Casablancas har en av indierockens mest særegne stemmer, men når digitaliseringen blir så framtredende som på «Falling Out Of Love», føles grepet mer som tullball enn som et spenstig virkemiddel. Det er fristende å si som Robert Smith da han kommenterte FIFA og underholdningsinnslaget i VM-finalen i fotball: AAAAAAAAAAAAAAAAAAGH! Singelen «Going Shopping» slipper heller ikke helt unna denne produksjonsmessige parasitten av en stemmevrenger. Låta er i seg selv også ganske klein. «The Fruits Of Conquest» blir kanskje litt enkel i lengden, men siden den har noen Interpol-liknende riff, når den så vidt mållinja. Avslutningen «Tyrants Of The Mellow Moon» er også marinert i autotune…

Alt dette til tross; de kunstige vokalvariantene kan i det minste sies å matche albumcoveret siden dette omslaget viser Johann Rashids tolkning av Richard Princes «Untitled (Cowboy)» fra 1989, med røtter i Marlboro-reklamens berømte cowboy-bilder. På 1980-tallet fotograferte Prince eksisterende reklamefotografier på nytt og fjernet dem fra sammenhengen de var skapt for. Cowboyen som skulle selge maskulinitet, individualisme og amerikansk frihet ble dermed avslørt som det den hele tiden hadde vært; et konstruert bilde av virkeligheten. Akkurat som store deler av vokalen til Julian Casablancas på denne skiva. Man kunne fort kjørt en «Going To Babble On», for problemet er at The Strokes manipulerer det meste for mye og låtkvaliteten har definitivt vært bedre før.

Kort sagt er «Reality Awaits» både fascinerende og frustrerende. Den lange begrunnelsen er at det virker som The Strokes egentlig gir fullstendig blanke i hva andre mener. De skal ha honnør for å velge risiko framfor nostalgi, og det er deres privilegium å gjøre hva enn de vil. Dette er deres kreative produkt, men de verste øyeblikkene er der autotunen slår inn. Den underlige forkjærligheten for autotune, voice box, voice machine, eller hva dette måtte kalles, er den tydeligste innvendingen, men ikke den eneste. Noen melodier er bare for svake og da oppleves det hele som et merkelig sluttprodukt. The Strokes kunne ha holdt seg til suksessoppskriften de startet med, men de ville åpenbart teste ut nye ting. At de i realiteten pirker borti gamle fans, bryr de seg fint lite om. Det må være lov. Spørsmålet er om de vinner så mange nye tilhengere.