Tricky – «Different When It’s Silent»
(False Idols, 2026)
Tricky er tilbake, og med seg har han Mitch Sanders i front mens han selv styrer miksen av trip-hop og post-punk i bakgrunnen.
Adrian Nicholas Matthews Thaws har brukt mer enn tre tiår på å lage musikk som nekter å holde seg innenfor ryddige sjangergrenser. Tricky vokste opp i Bristol og kom inn i miljøet rundt The Wild Bunch, kollektivet som senere ga opphav til Massive Attack. Som Tricky Kid medvirket han på klassikeren «Blue Lines» i 1991, før han gikk sine egne veier og slo gjennom med «Maxinquaye» fire år senere. Debuten blandet hip hop, dub, soul, rock og electronica til det som raskt ble plassert under trip-hop-paraplyen. Trettien år senere låner hans 15. studioalbum, «Different When It’s Silent», fortsatt fra Bristol-arven. Samtidig inkluderer han like gjerne post-punk, blues, rock og mørk electronica.
Det mest slående er (eller er det egentlig det?) hvor lite man faktisk hører Tricky selv. Den unge Bristol-vokalisten Mitch Sanders bærer nesten hele albumet med en lysere vokal, mens Trickys ru stemme stort sett lusker rundt i bakgrunnen som hvisking og mumling. Sanders kan tidvis føre tankene mot Portisheads Beth Gibbons, særlig på «Tried», men kombinasjonen har også en historisk parallell i Trickys egen katalog. Eksempelvis hadde Martina Topley-Bird tydelig vokal på «Maxinquaye», uten at noen var i tvil om hvem som hadde skapt universet rundt henne. Sanders kommer dessuten fra Hengrove, like ved Trickys Knowle West, og forbindelsen mellom dem går gjennom det samme lokale Bristol-miljøet. Det gjør «Hengrove Blues» til mer enn en tilfeldig tittel. På «Different When It’s Silent» blir Sanders nærmest et nytt instrument i Trickys arsenal, og skiva er en tydelig demonstrasjon av arbeidsmetoden han har brukt gjennom hele karrieren. Han trenger ikke selv stå i front for å være til stede nær sagt overalt.
«I Still See Me There» åpner albumet dystert, med Sanders svevende over bassen mens Tricky ligger som en skygge bak ham. Åpningsordene peker tilbake mot «Makes Me Wanna Die» fra «Pre-Millennium Tension» fra 1996, slik at fortid og nåtid møtes allerede i de første sekundene. «Paris Maybe», hvor mystiske Rennie også bidrar, sniker i retning av deilig post-punk og kan sågar gi assosiasjoner til The Cure, mens kombinasjonen av gitarer, elektronikk og truende rytmer ligger nærmere Massive Attacks mørke «Mezzanine». «So Cold» beveger seg mot lett drum’n’bass, og på «Be Still In Pain» dukker det nye trip-hop-stjerneskuddet fra Bristol, Run Red Rambo, opp. «Marinade» har på sin side utgangspunkt i en låt av Dope Lemon, prosjektet til den australske indiefolk-rockeren Angus Stone, men er dratt så langt inn i Trickys eget univers at den snarere fungerer som en ombygging enn en tradisjonell coverversjon. Begge versjonene er stilige, men det er nok i slike kollisjoner Tricky er mest interessant. Her møtes blues, electronica, post-punk og trip-hop med Sanders’ nesten skjøre vokal viklet inn i Trickys egen raspete understrøm. Og hører du ufullendte toner av «Dancing In The Dark» nedstrippet på Tricky-vis på «Cannon Fodder», opplever vi det samme.
«Different When It’s Silent» forsøker heldigvis ikke å gjenskape «Maxinquaye». Den henter likevel fra tidligere formler, men setter elementene sammen på en ny måte. Ikke alle de 14 låtene treffer like godt, og enkelte av eksperimentene gjør albumet ujevnt, men nå er jo rastløsheten nettopp en del av Trickys særpreg. Mitch Sanders gjør riktignok såpass mye av den vokale jobben at man tidvis kan lure på hvem som egentlig er hovedpersonen, men kanskje ligger svaret akkurat der. Tricky har siden 1990-tallet brukt andre stemmer, og på «Different When It’s Silent» står han igjen et par skritt bak mikrofonen og lar andre formidle ordene, mens han selv skaper atmosfæren rundt dem. Totalt er dette mørkt, organisk og uforutsigbart, og alltid med et ekko fra fortidens Bristol hvor han selv, Portishead og Massive Attack skapte en ny sjanger som lever godt selv tretti år senere.
