Solvarm synergi

Da Roberto Carlos Lange og Fabi Reyna møttes gjennom en felles venn i North Carolina sommeren 2024, var ambisjonen å lage én låt. Tre dager i studio skulle være nok, men planen røyk rimelig kjapt. Kjemien mellom Helado Negro og Reyna Tropical, som er respektives artistnavn, var såpass god at flere ideer dukket opp etter at første innspillingsøkt var over. Det som begynte som et relativt spontant eksperiment, vokste til «Helado Tropical».

At samarbeidet føles så naturlig skyldes en del fellesnevnere. Lange, som er født i Florida av ecuadorianske foreldre, har gjennom sitt alter ego Helado Negro brukt snart to tiår på å viske ut grensene mellom ambient, electronica, latin og indiepop, og forgjengeren «Phasor» fra 2024 er kanskje hans mest raffinerte album. Fabi Reyna startet Reyna Tropical i Los Angeles i 2016 sammen med Nectali «Sumohair» Díaz, med meksikansk og afro-latinamerikansk folkemusikk som fundament. Etter Díaz’ tragiske bortgang i 2022 fullførte hun debutalbumet «Malegría», og lot sorg og håp eksistere side om side. Der «Phasor» vendte blikket innover og «Malegría» bar preg av tap og gjenoppbygging, er «Helado Tropical» lettere i uttrykket.

Dette selvtitulerte albumet er ganske svevende, men ikke overflatisk på noe vis. Selv om det er et slags mystisk drag over lydbildet, noen ganger også en urolig glød, må det tolkes som at behovet for lys, bevegelse og tilstedeværelse er viktigere enn å la seg prege fortidens tyngde. Åpningen «Sensación» og singler som «Tocando» og «Soledad» er ikke bygget rundt store refrenger, men rundt stemninger. Det gjelder egentlig hele skiva der de to artistene smelter uttrykkene sammen til noe nytt med spanske vokaler som flyter over lune synther, akustiske gitarer og forsiktige trommemaskiner, mens instrumentale partier får puste akkurat lenge nok.

Referansene ligger under overflaten. Devendra Banhart kan nevnes hver gang Helado Negro er i sving, og kanskje Khruangbins tilnærming også kan gi en pekepinn selv om de har vesentlig mer bass i sin avslappede groove. Derfor kan man ikke forvente det samme lydbildet, men det er noe med viben. Det samme kan nok sies om man drar lett avantgarde Rosalía opp av hatten, men fakta er uansett at alle disse artistene har musikk som treffer en felles nerve. Slenger vi inn engelske Bonobo, med sin latino-inspirerte blanding av downtempo, electronica og enkelte trip-hop-elementer, inn i miksen, kan i det minste ideene om den moderne latinamerikanske alternativ-scenen forankres.

Med «Helado Tropical» viser Helado Negro og Reyna Tropical at ulike inspirasjonskilder ligger i bakgrunnen og vaker samtidig som de bygger et eget musikalsk rom av varme rytmer, luftige instrumentale partier og mumlende, men myke vokaler. Dog er det noen innvendinger her. Den ene er at det er litt vrient å bestemme seg for om dette blir for langsomt og flatt, eller om det bare krever en varm sommerdag hvor musikken kun skal flyte fjernt for å fungere optimalt. Den andre er at spilletiden, paradoksalt nok og tross forrige utsagn, synes å være i knappeste laget. Hadde låtene vært lengre, kunne de vært utbrodert på en måte som ville gitt enda mer melodisk spennvidde. Like fullt er dette et impulsivt prosjekt og slik albumet framstår er muligens underkant av en halvtime akkurat passe. «Helado Tropical» rekker liksom aldri å bli for komfortabelt eller gjenta seg selv. Sånn sett kan man gjerne fjerne inn i mylder av fredelige lyder og la stemningen bli hengende. Og kanskje pirres nysgjerrigheten nok til at man egentlig bare ønsker å høre mer?