Jack White – «Frozen Charlotte»
(Third Man Records, 2026)
Mannen fra Detroit har intet å bevise, men med sine seks strenger i hende har han åpenbart ingen planer om å roe ned heller.
Jack White har en evne til å lage musikk i et tempo som nesten er umulig å holde tritt med. Mellom soloalbum, bandene The White Stripes, The Raconteurs, The Dead Weather og utallige gjesteopptredener, har han bygget opp en katalog på mellom flere hundre til over tusen utgitte låter, et anselig antall, om enn fortsatt et godt stykke unna den nærmest ubegripelige produksjonen til Guided By Voices-frontmannen Robert Pollard. Det er lett å tenke at White risikerer å vanne ut sitt eget uttrykk når han skuffer ut den ene røffe-rock-skiva etter den andre, men «Frozen Charlotte» lider ikke av idétørke selv om det er en del gjenbruk her. Hadde dette albumet kommet på begynnelsen av 2000-tallet, ville det trolig vært mer oppsiktsvekkende. På den annen side, er det vrient å komme opp med en moderne rockeklassiker som bygger på femti år gamle lydbilder når nær sagt alt er gjort før. Konkurransen fra både fortid og samtid er stor fordi rocken har begynt å gå i ring, og denne «rockeringen» gjør at selv de beste skivene må kjempe mot følelsen av déjà vu.
Det betyr ikke at Jack White er blitt uoppfinnsom. Han tilhører fortsatt den sjeldne kategorien av artister som får innspillinger til å høres heseblesende levende ut. Mens algoritmer og digitale produksjoner stadig glatter ut kantene, dyrker White friksjonen. Gitarforsterkerne skurrer, trommene dunker inn sammen med en passe vrengt vokal, og noen ganger låter det som han har trøkka inn et helt band i en hytte uten noen form for isolasjon. Hans sjuende solostudioalbum er innspilt i Nashville-studioet Third Man, og «Frozen Charlotte» bygger videre på forgjengeren «No Name» som kom for et par år siden. Av en eller annen grunn virker årets utgivelse umiddelbart litt kulere. White tar for seg basisen i rockemusikken, der blues, garage rock, punk og psychedelia smelter sammen til et uttrykk som er umiskjennelig hans eget. Sånn sett er ikke dette vrient å like, om man er glad i solid rock.
Det er heller ingen tilfeldighet at White fortsatt trekkes fram som en av rockens viktigste tradisjonsbærere. Med The White Stripes blåste han nytt liv i garasjerocken tidlig på 2000-tallet ved å bevise hvor langt én gitar, ett trommesett og sterke melodier kunne bære. Inspirasjonen kommer fra blues-pionerer, men også fra den elektriske eksplosjonen til MC5, The Stooges og Detroit-scenen. Samtidig er vel fascinasjonen for Led Zeppelin, Cream og britisk bluesrock generelt ganske tydelig. «Frozen Charlotte» leker med det meste, men White har ingen trang til å imponere med uventete krumspring. Han lar bare låtene, samspillet og den organiske produksjonen gjøre jobben mens han, som forteller med sans for myter og kulturhistoriske kuriositeter, formidler ulike historier. Her er det egentlig bare å starte med rockeriffete «G.O.D. And The Broken Ribs» og spille seg gjennom alle tretten spor til den seige, men deilige avslutningen «Neighbors Blues». Joda, her er Mr. White en skikkelig reservoir dog i Pink Floyd-land.
Med «Frozen Charlotte» har Jack White funnet tilbake til en formel som fungerer såpass godt at han ikke utfordrer den nevneverdig. Det gjør nok at skiva ikke føles like omveltende som noen av hans mest eventyrlystne utgivelser. Kanskje er det heller ikke poenget. Etter snart tre tiår som en av rockens mest markante skikkelser, spiller det liten rolle at oppskriften er velkjent. Sånn sett dytter muligens ikke «Frozen Charlotte» rocken videre, men det er en grei bekreftelse på at Jack White fortsatt vet hvordan den skal spilles. Under den elektriske overflaten skjuler det seg et album med langt større dybde enn den første gitareksplosjonen antyder. Derfor bør det sjekkes ut.
