Levende legender leverer

Vanligvis skriver vi ikke så mye om de aller største i rockehistorien. Det er rett og slett fordi alle andre alltid gjør det. Det er skrevet milevis med omtaler om dette sagnomsuste bandet fra London, så hva er det å legge til annet enn at de fleste antakelig er fristet til å anse hver nye Rolling Stones-utgivelse drøye seksti år etter debuten som små mirakler. Det tynnes jo i rekkene, og som på forgjengeren «Hackney Diamonds» fra 2023 er det de levende legendene Mick Jagger, Keith Richards og Ronnie Wood som står igjen etter at trommeslager Charlie Watts gikk bort i 2021. Selv om Stones nå faktisk bare er en trio, har de ikke glemt gamle kunster. «Foreign Tongues» er et genuint godt rockealbum som fortjener all oppmerksomhet det kan få.

Produsent Andrew Watt viderefører den moderne energien han ga forrige album, og selvsagt hentes denne fra blues, rhythm & blues, soul, country og klassisk rock’n’roll. Det hele kjennes fritt, variert og lekent. Hvem skulle trodd at denne gjengen, med en snittalder på litt over åtti år, kunne vrenge opp et såpass vitalt album? Om Mick Jagger har fått vokalhjelp på noe vis må gudene vite, men han synger jaggumeg usannsynlig friskt. Til og med Keith Richards har en vokal som funker. Hør på gospel-pregete «Some Of Us» før Jaggers vokal kicker inn mot slutten. Denne låta ble visstnok til under innspillingsperioden til «Dirty Work» som kom ut for førti år siden, men ble tydeligvis ikke fullført før nå.

Albumtittelen peker mot et samfunn der mennesker snakker forskjellige språk, både bokstavelig og i overført betydning. Temaer som identitet, konflikter, makt og fremmedgjøring er ikke nytt i disse tider, men gudskjelov finnes også kjærlighet, og selvfølgelig evnen til å holde fast ved livsgleden. Uansett handler denne skiva mindre om å bevise at The Rolling Stones fortsatt eksisterer, og mer om å vise hvorfor de fortsatt betyr noe. Her er det alt fra typisk Stones-bluesrock som «In The Stars» til mer polert rock. «Covered In You» befinner seg i den sistnevnte kategorien. Litt munnspill må til og riffene minner en smule om The Roots-låta «The Seed (2.0)», og så lenge alt blandes elegant sammen blir poleringen ekstra fin. Samtidig fungerer den avsluttende coveren av Chuck Berrys «Beautiful Delilah» som en påminnelse om Rolling Stones eget musikalske utgangspunkt.

«Foreign Tongues» er mer ettertenksomt enn «Hackney Diamonds», som først og fremst var en markering av at verdens største rockeband var tilbake. Et av årets albums mer interessante øyeblikk hva angår fellesnevnere som London, musikk og alder, må være tolkningen av Amy Winehouses «You Know I’m No Good». At Mick Jagger, som nå er mer enn tre ganger så gammel som artisten fra Nord-London ble, går løs på hennes moderne soul-klassiker, kunne fort gått galt. I stedet gjør The Rolling Stones låta til sin egen med stor respekt for originalen. I så måte er dette en varm hyllest til Amy Winehouse. En annen låt som fungerer supert er «Jealous Lover» der Jagger høres ut som en blanding av seg selv og Prince. Det synes også nesten å være lyden av den rosadresskledte «medisinmannen» Jagger gestaltet i Superheavy-videoen «Miracle Worker» med Damian Marley, Joss Stone og Dave Stewart tilbake i 2011. Sånn, bare for å skissere vibbene.

Det fine med denne skiva, selv etter 25 studioalbum (27 om man teller med USA), er at førstelåta «Rough And Twisted» gjør at man virkelig ønsker å høre resten. Selv om fire av albumets fjorten spor springer ut av de samme innspillingsøktene som «Hackney Diamonds», føles «Foreign Tongues» aldri som en samling overskuddsmateriale. Her finnes også et par av Charlie Watts’ siste studioinnspillinger. I tillegg er det tangentbidrag fra både Steve Winwood og Robert Smith (The Cure-sjefen er jo med på nær sagt alt for tiden). Smith bidrar også med vokal og på gitar, samt at Paul McCartney slenger innom med bassgitaren sin på et spor. At Bruno Mars skulle dukke opp med såkalte kubjeller på «Hit Me In The Head», er kanskje ikke så viktig.

Totalt sett er det herlig at The Rolling Stones låter som om de ikke er en dag over femti…Jagger synger med en energi som trosser alderen, Richards leverer fortsatt riff som bare han kan, og Ronnie Wood binder det hele sammen med sin karakteristiske spillestil. Det skal sies at ikke absolutt alle låtene setter seg like godt, men det er noe gledelig ved hele denne utgivelsen. Dessuten er det moro at enkelte ideer peker tilbake mot tidligere epoker i katalogen. «Foreign Tongues» er et album som oser av spilleglede og selvtillit, og der en del andre aldrende rockeband feiler føles dette overaskende relevant, selv over seksti år etter at de tok navn etter Muddy Waters’ «Rollin’ Stone».