Soloparkliv

Du husker kanskje han gitaristen med brillene i Blur? Hører du på Graham Coxons solomateriale og sammenlikner melodilinjene med låtene fra Blurs diskografi, forstår du raskt at svært mange av vokaltonene som kom ut av Damon Albarns munn, var skapt av nettopp Coxon. Med Blur som referansepunkt, kunne man jo anta at «Castle Park» var en samling overskuddslåter som Coxon fikk bruke i sitt soloprosjekt . Det er det ikke. Graham Coxons første soloalbum på 14 år var opprinnelig ment å følge opp «A+E», men da Blur gjenoppsto i 2012, ble prosjektet lagt til side. Albumet som ble spilt inn i løpet av 2011 ble liggende uutgitt, men altså ikke uferdig. Mulig er det også derfor dette føles som gode etterdønninger av en sen-Blur-tid før bandet gjenopptok karrieren.

Coxon har aldri passet helt inn i forestillingen om gitarhelten. Oppvokst i Colchester i Essex og utdannet ved kunstskole, har han alltid vært mer opptatt av teksturer, melodier og karakter enn av virtuose soloer. Da han, Damon Albarn, Alex James og Dave Rowntree startet bandet Seymour i 1988, to år før de endret navnet til Blur, var det amerikansk indierock, britisk beat, punk og sekstitallets gitarpop som la grunnlaget. Like fullt er det ingen tvil om at Coxon er inspirert av britisk 60-tallspoprock. Ray Davies i The Kinks er nevnt av Coxon som en av Storbritannias fremste låtskrivere sammen med ikke helt ukjente Paul McCartney. Og apropos The Beatles; åpningssporet «Billy Says» starter interessant nok med noe som minner om «Tax Man»-bassgangen før låta kjapt glir over i Blur-modus.

Dette kunne selvsagt Damon Albarn lett ha formidlet, for her er ikke Coxons vokal eller frasering ulik Blurs frontfigur. Det samme kan sies om «Isn’t It Funny». Det er ikke så rart at musikalske venner speiler hverandre når de nær sagt har kjent hverandre hele livet, og Coxon-Albarn-koplingen er mer enn tydelig. Inspirasjonskilder som The Jam, eller kanskje enda mer Paul Weller solo, høres på «When You Find Out», og alltid med 60-tallsarven i bakgrunnen. Andre assosiasjoner er XTC, garage rock og Elvis Costello; et uttrykk som blant annet kan spores på låta «Alright». «There’s A Little House» starter som om Nirvanas «Come As You Are» er på trappene, men igjen går Coxons melodier, denne gangen med bistand fra Lucy Parnell, inn i Blur-modus med det britiske 60-tallets lydbilder hengende på slep.

Produsent Ben Hillier, kjent fra blant annet Blurs sjuende album «Think Tank», fanger alle lydene elegant, og innspillingene i The Pool Studios i London har gitt en organisk varme. Dette gjør «Castle Park» både åpen og melodisk der mod-pop, powerpop, alternativ rock smeltes sammen til ti jevnt over gode låter. Ett avvik fra den britiske gitarpopen, er den klassisk orienterte instrumentalen «Mélodie Pour Christine», arrangert med strykere og harper. Denne viser at Graham Coxons spennvidde som musiker er ganske stor. Albumtittelen refererer forresten til stedet der Coxons egen historie begynte. Castle Park i Colchester var et fast tilholdssted gjennom ungdomsårene. Derfor handler skiva om mer enn bare et geografisk sted. Det er også her minnene har oppstått. Slikt former et menneske, og Coxon viser hvordan dette kan formidles i musikalsk innpakning flere tiår senere.

Alt i alt er «Castle Park» en album med solide låter fra en artist som stoler på melodiene som endelig gis ut fjorten år etter forrige soloutgivelse. Skiva er riktignok bygget på ulike innspillinger fra den samme kreative perioden, men høres definitivt ikke ut som en tilfeldig sammenrasket samling. Dette er et gjennomarbeidet studioalbum som fortjener oppmerksomhet, og det er ingen tvil om at denne bortgjemte britpop-brikken bekrefter at godt håndverk sjelden eller aldri har utløpsdato.