Les Big Byrd – «Ruin Everything»
(Chimp Limbs, 2026)
Svenskene har brukt flere år på å foredle sitt eget uttrykk, og selv om også dette låter kult er det ikke så mye nytt å spore.
Noen album vil umiddelbart imponere med store refrenger eller raske høydepunkter. «Ruin Everything» gjør det motsatte. Les Big Byrds femte studioalbum lokker igjen lytteren sakte inn i et univers av drivende rytmer med varme gitarer og synther, før melodiene napper litt i øregangene. Og igjen er dette en skive som belønner tålmodighet, men som samtidig rommer ganske så melodiøse låter. Stockholm-bandet har drevet med gradvis finsliping, og som vanlig høres kvartetten bestående av Nino Keller, Christian Olsson og gründerne Joakim Åhlund og Frans Johansson, selvsikkert ut.
Bandet ble startet i 2011 og medlemmene har erfaring fra en rekke prosjekter, både tidligere og parallelt med Les Big Byrd. Sammen har de skapt et uttrykk som henter inspirasjon fra vidt forskjellige musikalske miljøer, men som likevel framstår overraskende helhetlig. Bandnavnet Les Big Byrd har fått kultstatus siden det egentlig ikke er noen entydig forklaring på hvor det kommer fra annet enn at det hevdes å være en hybrid av det amerikanske bandet The Byrds og figuren Big Bird fra Sesame Street. Hvor den franske flerstallsartikkelen «Les» kommer fra, vites ikke. Denne lille gåten passer dog til et band som vaker i grenselandet mellom det absurde og det melodiske.
Det er i grunn ikke så mye nytt siden sist, så Les Big Byrd befinner seg fortsatt i skjæringspunktet mellom krautrock, space rock, psykedelisk pop og drømmende indie. «Ruin Everything» starter med «Hökvind», som må kunne tolkes som en artig hilsen til det engelske space-/hardrock-bandet Hawkwind som ble dannet i 1969, og som gjorde rock furore første halvdel av 70-tallet. Ingen ringere enn Lemmy Kilmister spilte bass før han dannet Motörhead og for så vidt gjorde det samme som frontfigur der. Denne svenske hyllesten setter tonen med et driv som, på toppen av det hele, peker tilbake til den tyske motorik-tradisjonen. Spor som «Artificial Sunlight», retro-stilige «Searchlight», «Nån Annan Dag» og tittelsporet viser samtidig hvordan bandet kombinerer lange partier med melodier som surrer i pappen, selv etter at musikken har stoppet. Apropos motorik; her finnes igjen ekko av tyske Neu! og Can, men også av eksentriske greier som fransk-engelske Stereolab og amerikanske The Brian Jonestown Massacre, samt lydbilder og melodilinjer som The Stone Roses og tidlig Primal Scream ville vært bekjent av.
Like fullt bruker Les Big Byrd inspirasjonskildene som byggeklosser snarere enn blåkopier, og der er de sterke. Den dramatiske tittelen «Ruin Everything» kan ved første øyekast virke mørk, men albumet handler mindre om undergang enn om følelsen av å bevitne en rotete samtid. Musikken er boblende, mens tekstene antyder noe annet. «Big Flood» har en nesten oppgitt stemning, mens «Time Is A Killer» minner om hvor elegant bandet kan forene melankoli og framdrift i én og samme låt. Kanskje det er slik Ted Gärdestad ville hørtes ut om han drevet med samme lydbilde. Det får vi aldri vite.
Veien fram mot «Ruin Everything» har vært preget av kunstnerisk kontinuitet. Den ellevilt kule debuten «They Worshipped Cats» fra 2014 introduserte kombinasjonen av motorisk krautrock og psykedeliske lydlandskaper. «Iran Iraq IKEA» fra 2018 gjorde uttrykket noe mer synth-drevet, mens «Eternal Light Brigade» fra 2022 løftet blikket enda lenger ut i det kosmiske. På «Diamonds, Rhinestones And Hard Rain» fikk de lange instrumentalpartiene større plass, mens «Ruin Everything» er kosmisk kontroll uten at eventyrlysten ofres. Hypnotiske rytmer og svevende gitarer drapert i varm analog lyd er fortsatt til stede, men bandet tilbyr altså ikke så mye nytt når krautrockens monotone driv møter space rock og psykedelisk indiepop. Uansett må man kunne si at Les Big Byrds nyeste album fungerer helt fint, selv om de bevisst virker unngå store endringer.
