Lykkelig ulykkelig

Olivia Rodrigo har på få år gått fra å være et tenåringsfenomen til å bli ansett som en av popmusikkens mest lovende låtskrivere i moderne tid. Dette er selvfølgelig ikke fordi hun plutselig har gått fra korte og konsise albumtitler til en i overkant lang sådan. Med sitt tredje studioalbum, «You Seem Pretty Sad For A Girl So In Love» skriver hun et nytt musikalsk kapittel. Sammen med sin faste samarbeidspartner, produsenten Dan Nigro, som også var med på debutalbumet «Sour» fra 2021 og oppfølgeren «Guts» to år senere, har 23-åringen nå altså laget et overbevisende popalbum.

Musikalsk er nok dette hennes mest eventyrlystne utgivelse så langt i karrieren. Poprocken er fortsatt grunnmuren, men denne gangen farges uttrykket av new wave, post-punk, chamber pop og 80-tallspop. Lydbildet er luftig og variert med tydelige referanser til både popartister og undergrunnsband som preget musikkscenene for førti år siden i tillegg til samtidige artister. Rodrigo anser albumet som sitt mest eksperimentelle, noe som merkes på meloditeft og skarpe tekster, men hun mister ikke grepet om pop-formatet av den grunn.

Den lange albumtittelen er også selve nøkkelen til skiva. «You Seem Pretty Sad For A Girl So In Love» høres kanskje ut som et spontant utsagn, men rommer egentlig spørsmålet Rodrigo har ønsket å utforske en stund, hvorfor forventer folk at kjærlighet automatisk skal gjøre dem lykkelige? Albumet følger et forhold fra den første forelskelsen til den gradvise oppløsningen, og viser hvordan eufori, sjalusi, usikkerhet og lengsel kan formidles som en sammenhengende fortelling, selv i en pop-innpakning.

Ønsket om å skrive såkalte «sad love songs» skal ha modnet over tid fordi mange av Rodrigos egne favoritter er kjærlighetslåter som handler om frykten for å miste den man elsker. Dette er albumets essens. Samarbeidet med Dan Nigro fortsetter dessuten å være en av den moderne popens sterkeste og mest kreative allianser. Duoen har rett og slett utviklet et solid fundament som stadig utvides, samtidig som låtene beholder den personlige nerven. Og Olivia Rodrigo formidler alt på stilsikkert vis.

Her er det flere låter å trekke fram. Førstesingelen «Drop Dead» som åpner albumet er helt OK, mens supersøte «Honeybee» er en fryd å høre på. «The Cure» er blant albumets mest ambisiøse komposisjoner, der akustisk bedroom pop gradvis vokser til et glitrende indierock-klimaks. Jaggu kryper noen musikalske The Cure-assosiasjoner fram også når hun pirrer oss med tittelen. Også «What’s Wrong With Me», da. Når man faktisk får med seg Robert Smith fra nettopp The Cure som duettpartner, har man gjort det skarpt. Låta er finfin og er et samarbeid som springer ut av vennskapet som ble etablert etter deres felles opptreden på Glastonbury-festivalen. Den gangen bidro også Smith for Rodrigo, men da var det Rodrigo som covret The Cures rimelig kjente single «Friday I’m In Love». I tillegg til disse viser låter som den lavmælte og pene pianoballaden «Less», lekne «Stupid Song» og den stemningsmessig Radiohead-aktige avslutningen «Cigarette Smoke» elegante melodilinjer og et bredt følelsesregister.

«You Seem Pretty Sad For A Girl So In Love» søker snarere mot atmosfæriske refleksjoner enn eksplosive utbrudd, og inspirasjonskildene virker å være mange. I den ene enden finnes rocka elementer, og i den andre er det reinspikka pop-smartness. For referansenes skyld kan man si at akkurat dette er som en god miks av Billie Eilish, Phoebe Bridgers, Taylor Swift og Holly Humberstone. Men mest av alt er dette Olivia Rodrigo som vokser fram som en meget habil låtskriver og artist. Og med innslag av new wave som for eksempel «Maggots For Brains» og «Expectations» med alternativ rock på toppen, blir resultatet et album som føles mer modent, mer helhetlig og samtidig mer musikalsk nysgjerrig enn pop-talentet fra California har gjort tidligere. Kort sagt er dette et naturlig neste steg fra et naturtalent som, ut fra disse forutsetningene, naturlig nok kan ha laget ett av årets beste popalbum.