Dansegulvets dronning

Madonna er ute med sitt femtende album, og det går liksom ikke an å overse en artist som har brukt mer enn fire tiår på å flytte grensene for hva en popartist kan være. Flyttet grenser har hun gjort på flere andre arenaer også, og hun er blitt diskutert og kritisert opp og i mente, men til tross for at hun har gjort mye (rart), er og forblir hun et ikon. Med sin stamina og sin særegne form for kvinnekamp har hun utfordret etablissementet, gitt beng i alle kritikere som sier at hun ikke kan synge eller ser ut og ter seg som en etter hvert aldrende kvinne «skal gjøre».

Madonna Louise Ciccone har et helt eget pågangsmot, og hun har skiftet stil og uttrykk oftere enn de fleste, men få perioder er blitt stående sterkere enn den som ble innledet med drøye tjue år gamle «Confessions On A Dance Floor». Med årets utgivelse, «Confessions II», gjenforenes hun med Stuart Price, produsenten bak albumet fra 2005, og hun bygger videre på klubbuniverset som ga henne ett av karrierens største triumfer etter åttitallsbølgen hvor de fire første studioalbumene dannet «dronningen av pop»-fundamentet. Da låta «Hung Up» åpnet med den velkjente samplingen av ABBAs «Gimme! Gimme! Gimme! (A Man After Midnight)», eksploderte både dansegulv og hitlister verden over. Den ble selve symbolet på Madonnas gjenfødelse som klubbartist (man husker selvsagt «Vogue» fra tidlig 90-tall), og den samme kjærligheten til dansemusikken driver også «Confessions II», denne gangen med blikket rettet mot 2026.

«Confessions II» er ingen nostalgisk kopi av forgjengeren, men det er påfallende hvordan man kjenner på dancepop-varianter av Madonnas tidligere eskapader likevel. Har du hørt Madonnas tidligere album, kjenner du igjen enkelte formuleringer som helt åpenbart er et nikk til egen fortid, men igjen ikke nostalgi på en teit måte. Skivas hele seksten låter mikser vibber fra 90-tallet med tidlig 2000-tallslyd samtidig som uttrykket vekker til live en rekke samtidsreferanser med Madonna-touch. Stuart Price lar igjen låtene flyte over i hverandre som et sammenhengende DJ-sett, der house (til og med en dose acid), disco, dance, pop og electronica smeltes sømløst sammen, og dette låter mer enn bra nok.

Åpningssporet «I Feel So Free» setter tonen med deilig hypnotisk deep house og en stemning som gjør at man gleder seg til resten. Hele skiva er spekket med chille stemninger og dansbare rytmer, og «Love Sensation» er nok én av albumets mer umiddelbare klubblåter. I tillegg er det noe Vogue-esque over «Danceteria». Det er ingen hensikt å dypdykke i alle låtene på dette albumet, men det er selvsagt verdt å nevne at samarbeidspartneren på «Bring Your Love» er Sabrina Carpenter. At hun er med, appellerer muligens til en yngre lytterskare, men dancepop-energien ville vært der uavhengig av henne. Den personlige siden kommer aller tydeligst fram mot slutten av skiva, og på den mer nedtonete «The Test» synger Madonna duett med datteren Lourdes Leon, mens det absolutt emosjonelle høydepunktet «Fragile» ble skrevet etter broren Christopher Ciccones død. Sånn sett viser den sterke Madonna også en sårbar side.

Madonna fikk raskt betegnelse som popdronning, men gjennom omtrent halvparten av karrieren har disco og dance i ulike avarter vært like dominerende som det rene popmaterialet. Derfor kan hun like gjerne betegnes som en erfaren discodronning (og Kylie er fortsatt prinsessen) som popdronning. Uansett sjanger, så krysser populærmusikalske elementer hverandre og danner et helt univers. Og Madonnas univers, hvor bare fornavnet alene har vært nok til å bli et av populærmusikkens sterkeste varemerker gjennom mer enn fire tiår, har satt dype spor i alt fra mote og musikkvideoer til klubbkultur og moderne pop. «Confessions II» er kanskje ikke en ny revolusjon, men dette er like fullt en påminnelse om hvorfor Madonna fortsatt er en av popmusikkens mest innflytelsesrike og uforutsigbare artister. Nå gjør hun det altså igjen, og for ekstra interesserte er kortfilmen «Confessions II – The Film» tilgjengelig på denne ikke altfor ukjente verdensveven.