Nye etasjer

Death Cab For Cutie har gjennom nesten tre tiår bygget opp en katalog som har satt spor innen amerikansk indierock. Helt fra hjemmestudio-opptakene i Bellingham via album som «Transatlanticism», «Plans», «Narrow Stairs» og «Codes And Keys» og til nå, har Ben Gibbard og resten av gjengen holdt fansen ganske fornøyd. «I Built You A Tower» er bandets ellevte studioalbum, og dette er en aldri så liten oppgradering fra forrige utgivelse «Asphalt Meadows». Vokalt minner Gibbard tidvis om Brian Molko, om enn ikke like nasal. I tillegg er det noe med flyten og lyden på denne skiva som, av alle ting, kan høres ut som Placebo med enkelte americana-innslag.

Fram til innspillingen av «I Built You A Tower» brukte bandet store deler av tiden til å feire 20-årsjubileene til henholdsvis Death Cab For Cuties «Transatlanticism» og sideprosjektet The Postal Service sitt «Give Up», som begge kom i 2003. Hver kveld sto Ben Gibbard på scenen og framførte låter skrevet av en yngre utgave av seg selv og det kunne lett ha blitt en utelukkende nostalgisk øvelse. I stedet ser opplevelsen ut til å ha utløst ny fokus, men også nye spørsmål. Som hvordan forholder man seg til musikken som gjorde en berømt? Hvordan lever man med tidligere versjoner av seg selv? Og hva gjør man når fortiden plutselig står rett foran deg kveld etter kveld? Albumtittelen gir et mulig svar. Det tårner seg litt opp, men «tårnet» handler nok mest om hvordan folk organiserer livene sine gjennom minner, og hvordan nye skapes.

På en måte føles albumet som en oppsummering av flere epoker. De karakteristiske gitarlinjene og de melankolske melodiene peker tilbake mot «Transatlanticism» og «Plans», mens enkelte låter har en mørkere nerve. Samtidig finnes det noe mer umiddelbart og energisk her enn på flere av de foregående utgivelsene. «I Built You A Tower» er fokusert og produksjonen til John Congleton gir låtene rom til å puste, samtidig som den beholder en råhet som passer materialet godt. Her gjenkjennes også noe fra den lavmælte indie-lyden til American Football (hei igjen, midwest emo) med en anelse R.E.M. i flekkene. Gibbard har ofte foretrukket at instrumentene er som egne stemmer gjennom låtene framfor å bygge alt rundt tradisjonelle akkordstrukturer. Dermed kan lydbildet få et lett uforutsigbart uttrykk som både inneholder skranglete og glatte elementer. Akkurat den hybriden får Death Cab For Cutie veldig godt til her.

At Death Cab For Cutie, som startet som et indieband på små labels i Washington nå er tilbake på det vi fortsatt må kunne kalle mindre label, er å anse som en tilbakevending til et uavhengig selskap som etablerte veteraner. Sirkelen er på mange måter sluttet, men musikken låter virkelig ikke som et band som har fullført historien sin. Tvert imot har den overraskende mye mer å by på enn først antatt. Oppfordringen er derfor denne gangen at man bare starter avspillingen og lytter seg gjennom hele albumet, for det vokser ganske kjapt om man liker ovennevnte band og The National, og kanskje også Modest Mouse?

«I Built You A Tower» treffer noe annet enn forrige gang selv om bandet ikke helt distanserer seg fra sine emo-synthbaserte indierock-låter. Albumet prøver heller ikke å overgå fortiden, og om de har lyst til å vake i samme landskap som American Football store deler av skiva, er det egentlig helt fint. Bandet er blitt modent og helt ærlig gjør nok Ben Gibbard, som pleier å bidra for en rekke andre artister i tillegg til egne prosjekter, akkurat som han vil nå. Det er liksom ikke noen vits i å konkurrere med egne klassikere, og selv om alt ikke nødvendigvis «will possess your heart«, er dette tilfredsstillende nok. Death Cab For Cutie høres rett og slett ut som voksne indiepoprock-musikanter som bare omfavner hele musikktårnet sitt ved å bygge nye etasjer.