Kaos, kart og kompass

Modest Mouse er et underfundig indierock-band fra nordvestkysten av USA som etablerte seg på alternativ-scenen på begynnelsen av 1990-tallet. Gjennom sin karriere har de laget låter som virker å handle om alt og ingenting. Mens mange av datidens indieband enten ble værende i undergrunnen eller gikk seg vill i kommersielle kompromisser, fant Isaac Brock og kompani en egen sti et sted mellom Pixies, Built To Spill, Dinosaur Jr. og amerikansk psykedelia. Selve bandnavnet er visstnok hentet fra Virginia Woolfs novelle «The Mark On The Wall» fra 1917, der hun omtaler mennesker som «modest, mouse-coloured people». Denne litterære referansen passer rimelig greit til et band som stort sett har virket mer interessert i de store spørsmålene enn de store overskriftene.

«An Eraser And A Maze», utgitt på Brocks eget selskap Glacial Pace Recordings, er bandets åttende album, og det første utenfor de store plateselskapene på nesten tre tiår. Vel, om man ser bort fra den merkelige koplingen til Virgin Music Group, da. På en måte kan det virke som denne «friheten» har vekket noe til live igjen, eller kanskje det bare er en svakt farget tolkning? Uansett starter det bra med «Picking Dragons’ Pockets». Og når det som alltid har vært Modest Mouse’ styrke kommer til uttrykk med uforutsigbare låter og følelsen av at alt kan falle fra hverandre når som helst, er det bare å ta fatt på de neste fjorten låtene. Vi har nylig omtalt Kurt Viles musikalske univers, og stilige «Remember Yourself» tilhører nettopp et slikt. Sånn apropos uforutsigbarhet. Denne skiva er ikke en typisk tilbakeskuende øvelse. Likevel merker nok fansen at noe er annerledes. For dem er det antakelig utfordrende å lytte på denne skiva uten å sende en tanke til trommeslager og medgrunnlegger Jeremiah Green som gikk bort i 2022.

Selv om bandet ikke gjør sorgen til et hovedtema, kan «An Eraser And A Maze» tolkes som en samling av låter der tematikken er å legge ting bak seg, samtidig som man forsøker å orientere seg videre. Gjennom hele skiva balanserer Brock mellom refleksjon og framdrift, og resultatet er altså en tålelig god Modest Mouse-utgivelse. Singelen «Life’s A Dream» har noe av energien som gjorde bandets tidlige album så fascinerende, mens «Look How Far…» egentlig bare er noe tøysepønkeri. «Knocked Down By Waves» er heller ikke storveis, så det er helt OK at den er kort. «Speak And Spell (Or Not)» er sannsynligvis ikke et nikk til Depeche Mode; ergo (Not). Men låta er kul. På flere av låtene dukker det opp spor av post-punk, folkrock og psykedelisk indie, og på enkelte partier høres det sågar ut som om Robert Pollard, Brant Bjork, Pavement og Flaming Lips har vært innom før Modest Mouse igjen vrir uttrykket om til sitt eget.

«An Eraser And A Maze» er nok ikke blant bandets beste album, men det er ikke dårlig heller. Noen ganger er sammenlikninger urettferdige, men utgivelsene fra særlig andre halvdel av 90-tallet og fram til årtusenskiftet var mer enn tilfredsstillende. «The Lonesome Crowded West» og «The Moon & Antarctica» står fortsatt som målestokker man bør strekke seg mot. Dog inneholder årets skive såpass mye interessant at den framstår som rimelig levende og overbevisende tross noen skakke og ufullstendige linjer her og der. Når Isaac Brock igjen høres ut som en mann som prøver å forstå en kaotisk verden, bør vi andre kanskje dra fram kart og kompass for å navigere i dette snurrige musikklandskapet. I tillegg minner han oss om hvorfor Modest Mouse, i all sin beskjedenhet, fremdeles er blant indierockens mer spennende navn.