Lee «Scratch» Perry & Mouse On Mars – «Spatial, No Problem»
(Domino, 2026)
Dub møter elektronisk eventyrlyst når reggae-legenden allierer seg med elektro-berlinere og skaper en uventet og grenseløs sfære.
Da Rainford Hugh Perry ble født i den lille landsbyen Kendal på Jamaicas nordvestkyst i 1936, var det neppe mange som kunne forestille seg at han en dag skulle bli en av de mest innflytelsesrike skikkelsene i moderne musikkhistorie. Under navnet Lee «Scratch» Perry bidro han ikke bare til å forme reggae og dub; han endret selve måten produsenter tenker lyd på. Gjennom det legendariske Black Ark-studioet i Kingston på 1970-tallet forvandlet han miksebord og romklang til kreative instrumenter. Dette ble et lydspråk som senere skulle inspirere alt fra The Clash, Public Image Ltd. og Talking Heads til Massive Attack, The Orb, Aphex Twin og store deler av den elektroniske musikkens utvikling.
Derfor føles «Spatial, No Problem» som en bemerkelsesverdig passende avslutning på historien. Albumet er et samarbeid med den tyske elektronika-duoen Mouse On Mars, bestående av Jan St. Werner og Andi Toma, som har vært blant Europas mest eventyrlystne musikere siden starten i Düsseldorf på begynnelsen av 1990-tallet. Gjennom tre tiår har de beveget seg mellom IDM, electronica, krautrock, avantgarde og eksperimentell pop med samme rastløse nysgjerrighet som Perry selv. At deres veier til slutt krysset hverandre, virker nå i ettertid nærmest å ha vært skjebnebestemt.
Innspillingene fant sted i Mouse On Mars’ Paraverse-studio i Berlin i desember 2019. Det hele ble gjennomført på bare fire dager, men det som gjør albumet ekstra interessant er at dette ikke er et posthumt lappeteppe satt sammen av tilfeldige demoer etter Perrys bortgang i 2021. Tvert imot var han selv aktivt involvert i prosjektet fra start til slutt. Flere posthume Perry-utgivelser har dukket opp de siste årene, men «Spatial, No Problem» skiller seg ut ved å være et faktisk samarbeid som ble unnfanget, utviklet og innspilt mens hovedpersonen fortsatt levde. Det gir albumet en umiddelbar vitalitet som mange tilsvarende utgivelser mangler.
Under arbeidet med albumet introduserte Mouse On Mars Perry for begrepet «spatial audio», altså romlig lyd som gjør at musikken oppleves tredimensjonalt rundt lytteren. Perrys reaksjon var visstnok like spontan som den var typisk: «Spatial? No problem.» Svaret ble stående som albumets navn, og på mange måter oppsummerer den lille replikken hele kunstnerskapet hans. Gjennom seks tiår møtte han nye teknologier, nye sjangere og nye ideer med grenseløs nysgjerrighet. For mannen som allerede på 1970-tallet lot ekkoer, stemmer og rytmer sveve rundt i dub-miksene sine som om de befant seg ute i verdensrommet, var spatial audio egentlig bare et nytt uttrykk for noe han hadde eksperimentert med hele livet.
«Spatial, No Problem» er heller ikke et tradisjonelt reggae-album. Perry, St. Werner og Toma var enige om at de ikke ønsket å lage enda en nostalgisk dub-skive. Dub-fundamentet er riktignok til stede overalt, men byggverket som reiser seg over den er langt mer mangfoldig. Her finnes spor av krautrock, ambient, fri improvisasjon, avantgarde, electronica og psykedelisk lydkunst. Enkelte passasjer peker mot de tyske pionerene Can og Neu! fra 70-tallet, andre mot The Orb eller Stereolab. Samtidig finnes det en lekenhet som gjør albumet langt mer tilgjengelig enn beskrivelsene kanskje skulle tilsi. På «Rockcurry» møter Perrys vokal et drivende motorik-komp (hei igjen Can og Neu!…og Kraftwerk) av synth-fragmenter. «Yayaya» lar ham framstå som en kosmisk forteller omgitt av bølgende gitarer og basslinjer som svever inn og ut av lydbildet. Her får man nesten følelsen av George Clinton står i skyggene og dirigerer sløvheten i bassgangen mens Jim Morrison surrer rundt i ørkenen med «The End», riding the snake.
Perry var aldri spesielt interessert i å bevare sin egen arv. Han foretrakk å utfordre den. Gjennom karrieren skapte han alter egoer som The Upsetter, Super Ape og Pipecock Jackxon, som om han stadig fant opp nye versjoner av seg selv. Kallenavnet «Scratch» oppsto etter singelen «Chicken Scratch» på midten av 1960-tallet. Hele karrieren var bygget på transformasjon, eksperimentering og en nærmest barnlig tro på at neste idé kunne være den mest spennende. Så når «Spatialee» trekker dub-tradisjonen inn i et jazz-basert ørkenlandskap, slik vår egen Nils Petter Molvær er i stand til, favner Perry ikke bare geografien, men også tidsreisen inn framtiden uten å miste forbindelsen til røttene.
Denne skiva er mer enn et sent eller avsluttende kapittel. Dette er et sjeldent eksempel på en posthum utgivelse som faktisk føles levende. I stedet for å se bakover mot myten Lee «Scratch» Perry, peker albumet framover mot alt han fortsatt var nysgjerrig på. At hans siste store samarbeid ble med et tysk elektronisk kultband som deler den samme utforskertrangen, virker nesten for perfekt til å være sant. Men akkurat som tittelen «Spatial, No Problem» antyder, var nye musikalske rom aldri noe problem for Lee «Scratch» Perry. Kanskje er det nettopp derfor dette også føles så livskraftig flere år etter hans død?
