Kurt Vile – «Philadelphia’s Been Good To Me»
(Verve Records, 2026)
Med varme gitarer og et skarpt blikk for hverdagen samler han trådene fra en omtrent tjue år lang solokarriere.
Kurt Samuel Vile har aldri vært typen som løper etter trender. Mens mange av hans samtidige har skiftet stil og retning flere ganger, har han brukt nesten tjue år på å utforske det samme musikalske landskapet fra ulike vinkler. Derfor kan det ved første lytting virke som om «Philadelphia’s Been Good To Me» bare er enda et Kurt Vile-album, men denne gangen virker lydbildet å være lunere enn den sedvanlige skranglingen Philadelphia-musikeren pleier å lage.
Inspirert av klassisk rock, folk og amerikansk gitartradisjon har Kurt Vile skapt et særegent lydbilde innen indiefolkrock. Tidlig på 2000-tallet var han med på å starte The War on Drugs sammen med Adam Granduciel. Begge hadde forkjærlighet for artister som Bob Dylan, Neil Young, Tom Petty og Bruce Springsteen, men etter hvert ble det tydelig at Vile hadde en annen musikalsk rastløshet enn bandkameraten. Der The War on Drugs utviklet seg mot en form for storslått og filmatisk heartland-rock, søkte Vile mot noe mer intimt, slentrende og personlig. Han forlot bandet i 2008 for å konsentrere seg om sin egen karriere. Samarbeidet med Courtney Barnett på «Lotta Sea Lice» fra 2017 viste hvor bra han fungerte sammen med en annen låtskriver som også fant poesi i det hverdagslige. Samtidig befestet albumet Viles posisjon som en av de mest respekterte låtskriverne i sin generasjon.
Med «Philadelphia’s Been Good To Me», som er hans tiende studioalbum, føles det hele som en naturlig holdeplass på den musikalske ferden. Philadelphia er ikke bare en kulisse her; byen er en medspiller. Likevel handler albumet om langt mer enn geografi. Det handler om familie, vennskap, aldring, minner, tap og den merkelige følelsen av å være både på vei videre og hjemme samtidig. Lydlandskapet befinner seg et sted mellom folkrock, country-soul, psykedelisk gitarpop og den avslappede slacker-rocken som har vært Viles signatur siden starten.
Neil Young-vibber kjennes særlig på «Every Time I Look At You». Det er nesten som enda et «Harvest»-aktig album er i emning. Men dette er ikke den gamle canadieren. Dette er den yngre (alt er relativt) amerikaneren som er på tokt. Av andre referanser kan The Rolling Stones, Lou Reed og Pavement tidvis spores gjennom albumet, og det starter fint med singelen «Zoom 97». Scenen er satt selv om «Chance To Bleed» er noe mer løssluppen med passe lange gitarlinjer og overraskende varm produksjon. Samtidig finnes det en atmosfærisk flyt når vokalen, igjen overraskende, glir inn og ut av melodiene som om Vile tenker høyt mens musikken beveger seg rundt ham. Tittelsporet forlenger nettopp den følelsen. Oi, er han på vei mot The War On Drugs, kanskje? Neida, ikke så pompøst. Kurt Vile har ikke forlatt slentringen helt. Ganglaget har bare fått en noe mer flanerende flyt, slik at man opplever smooth slacker rock istedenfor ren analog skrangling med tilhørende snubleføtter.
«Philadelphia’s Been Good To Me» føles som helt naturlig milepæl i en karriere som forhåpentligvis vil fortsette lenge. Etter et tiår der mange artister har jaktet stadig større konsepter og mer spektakulære produksjoner, lager Kurt Vile fortsatt musikk som minner om en samtale med en gammel venn. Han har mistet litt av den ungdommelige energien fra de tidlige årene, på samme måte som Philadelphia har forandret seg gjennom årenes løp. Men akkurat som hjembyen, har han beholdt sin egenart. Skiva forandrer nok ikke historien om Kurt Vile, for musikken driver fortsatt av gårde som tanker på en biltur uten mål og mening. Eller, mening er det jo. Her er haugevis av observasjoner, assosiasjoner og små øyeblikk som gudskjelov ikke er helt knirkefrie, så kan du gjøre resten av analysen selv. Og glem ikke instrumentalen «Piano For Sarah». Den er finfin.
