Det er lett å trekke på smilebåndet av et band som kaller seg for Dodgy. På britisk slang betyr ojo rdet gjerne noe tvilsomt eller upålitelig, men trioen fra Vest-London har gjennom karrieren vist det motsatte. Siden starten i 1990 har Nigel Clark, Mathew Priest og Andy Miller bygget opp en katalog av melodisterk gitarpop som gjorde dem til noen av britpopens mer populære, men muligens også mest undervurderte grupper. Mange husker fortsatt singlene «Good Enough», «Staying Out For The Summer» og «If You’re Thinking Of Me», men historien stopper selvfølgelig ikke der.

Istedenfor å forsøke å gjenskape lyden av nittitallet, har Dodgy valgt å bygge videre på det som alltid har vært deres styrke; nemlig fengende låter, varme harmonier og en grunnleggende optimisme. «Hello Beautiful» er bandets sjuende studioalbum og dette er det første siden «What Are We Fighting For» som kom i 2016. Musikalsk befinner skiva seg i skjæringspunktet mellom britpop, powerpop og klassisk britisk gitarrock. Her finnes spor av The Kinks, The Beatles og The Who, men også den melodiske lettheten til Teenage Fanclub og The Lightning Seeds. Enkelte partier har den samme solfylte kvaliteten som Crowded House, mens refrengene fortsatt er så umiddelbare at de setter seg etter få gjennomlyttinger. Her hjemme har Pogo Pops-sjef Frank Hammersland vært den fremste eksonenten for nettopp denne typen av melodiøs indiepop.

Etter ti år ønsket bandet å vende tilbake med noe positivt og inkluderende. «Hello Beautiful» handler ikke om å lengte tilbake til ungdommen, men om å finne verdi i det som fortsatt finnes her i verden. Denne livsbejaende tonen går som en rød tråd gjennom de ni låtene og gir albumet en godslig lyd uten at det blir kleint. Her er det flere godsaker; blant dem finner vi både tittellåta og «Summer Forever», som låter akkurat slik Dodgy skal gjøre. Dette er popmusikk snytt ut av den britiske 60-tallsbølgen. Også «It’s Not The End» skiller seg ut med sitt håpefulle budskap og en melodi som minner om hvorfor bandet alltid har vært så gode låtsnekkere. «The Likes Of You And Me» starter med gitarer som Primal Screams «Movin’ On Up», men sklir over i en annen lyd. «Call It What You Want» og «Looking Back» viser en mer moden og musikalsk eventyrlysten side av bandet enn man kanskje forventer.

Ser man tilbake på album som brillefine «Homegrown» og «Free Peace Sweet», føles «Hello Beautiful» som en naturlig fortsettelse snarere enn et comeback etter ti års opphold. Dodgy prøver ikke å være yngre enn de er, og av den grunn fungerer albumet også bra. Tretti år etter gjennombruddet låter de fortsatt som et band som elsker gode melodier, sterke refrenger og følelsen av å spille sammen. «Hello Beautiful» er ikke perfekt, men den er sommerlig og framstår som en ganske vellykket skive fra et band som i prinsippet tilhører 90-tallets gylne britpop-generasjon.