Midtvest-musikk

Noen album høres ut som de er skrevet ved et kjøkkenbord. Andre høres ut som de er fanget inn gjennom et bilvindu på vei mot neste by. «Little Wide Open» tilhører den siste kategorien. Kevin Morbys åttende soloalbum er fylt av åpne himler, lange motorveier, småbyer og mennesker som prøver å forstå hvor de kommer fra uten nødvendigvis å ønske seg tilbake. Dette er et album som beveger seg, både geografisk og følelsesmessig, men som ikke mister kontakten med bakken under seg.

Siden debuten «Harlem River» i 2013 har den tidligere Woods- og The Babies-musikeren utviklet seg til en av USAs mest pålitelige låtskrivere innen moderne folkrock og americana. Gjennom album som «Singing Saw», «City Music», «Oh My God», «Sundowner» og «This Is A Photograph» har Morby stadig vendt tilbake til spørsmål om identitet, tro, minner og hjemsted. På «Little Wide Open» føles det imidlertid som om han ser disse temaene fra et nytt utsiktspunkt. Der han tidligere ofte så bakover, virker han nå mer opptatt av hva som ligger foran ham.

En viktig årsak er samarbeidet med Aaron Dessner fra The National, som tok kontakt med Morby etter at han varmet opp for bandet i London i 2024. Resultatet ble innspilt i Dessners Long Pond Studio, og produksjonen tilfører albumet en ny dimensjon. Der forgjengeren «This Is A Photograph» var relativt skranglete, og opptatt av minner, familiehistorie og dødelighet, åpner «Little Wide Open» landskapet. Her er mer luft mellom instrumentene, mer klang i rommet og større horisonter i lydbildet. Pedal steel, piano, akustiske gitarer og forsiktige korstemmer gir sangene en følelse av bevegelse som speiler veiene Morby stadig vender tilbake til i tekstene.

Selve tittelen rommer mye av albumets idé. «Little Wide Open» er Morbys beskrivelse av Midtvesten; med de store himlene over de små livene, stedene som både former og begrenser menneskene som bor der. Han har selv sagt at han både elsker og hater denne sfæren. Nettopp den dobbeltheten driver albumet framover. Dette er ikke et romantisk postkort fra «hjertelandet», altså Heartland, som den delen av USA kalles på folkemunne, men heller et forsøk på å forstå hva man tar med seg videre når man forlater det. Flyttingen til Los Angeles og livet sammen med partneren Katie Crutchfield fra Waxahatchee ligger som en stille understrøm gjennom flere av sangene uten at albumet blir et tradisjonelt kjærlighetsalbum.

Bak flere av låtene skjuler det seg dessuten historier som gir ekstra tyngde til materialet. «Bible Belt» ble delvis inspirert av et ungt par som var på vei til nettopp en Morby-konsert i Denver da de havnet i en alvorlig bilulykke. Gutten døde, mens kjæresten overlevde. Opplevelsen satte dype spor hos Morby og ble en del av albumets refleksjoner rundt skjebne, tap og tilfeldigheter. Enda mer talende er kanskje avslutningssporet «Field Guide For The Butterflies», som springer ut av en kjøretur gjennom Arkansas der sommerfugler stadig traff frontruta mens de forsøkte å krysse motorveien. For Morby ble de et symbol på menneskene som driver gjennom livet uten helt å forstå hvor skjøre de egentlig er.

Musikalsk er dette kanskje ikke Morbys mest dramatiske album, men det kan være hans mest helhetlige. Justin Vernon, Lucinda Williams, Amelia Meath og Katie Gavin bidrar underveis, men uten å stjele oppmerksomheten. Alt kretser rundt Morbys stemme og hans evne til å gjøre små observasjoner betydningsfulle. Hvis «Sundowner» var skumringstimen og «This Is A Photograph» et album om minnene som blir igjen, føles «Little Wide Open» som morgenen etter. Ikke fordi alle svarene finnes her, men fordi Morby virker mer komfortabel med spørsmålene. Resultatet er et album som puster fritt, ser langt og minner oss om at de største historiene ofte finnes langs de minst trafikkerte veiene.