Sean Solomon – «The World Is Not Good Enough»
(ANTI-Records, 2026)
Ideen om at kunst fortsatt kan føre til mellommenneskelig kontakt og global samhandling.
Det begynner med en tittel som høres ut som en liten protest mot virkeligheten. Sean Solomons debutalbum «The World Is Not Good Enough» kunne nesten vært en skakk speilversjon av James Bond-filmen «The World Is Not Enough», men der Bond-universet handler om hvordan traumer og hevnbegjær kan forvandle et offer til en manipulator som er villig til å ofre alt og alle i jakten på global kontroll, handler Sean Solomons debutalbum om følelsen av at verden ikke lever opp til forventningene vi har til den. Solomon er født og oppvokst i Los Angeles og har tidligere spilt i folk-punk-bandet Moses Campbell og indierock-bandet Moaning. I tillegg har han bygget en karriere som animatør og illustratør. På denne solodebuten samler han alle disse sidene av seg selv i ett uttrykk. Solomon er altså en riktig så kunstnerisk og kreativ kar.
Kjernen her er avstanden mellom idealer og virkelighet. Amerikaneren har beskrevet låtene som et resultat av «barnlige forventninger» til hvordan mennesker og samfunn burde fungere. Flere av låtene handler om skuffelsen som oppstår når empati, fellesskap og rettferdighet viser seg å være mindre selvfølgelige enn man trodde. Samtidig unngår han å bli bitter. I stedet bruker han skiva som en måte å forstå både seg selv og omgivelsene på. Denne kontrasten kommer også til uttrykk i omslaget, som Solomon har tegnet selv som en hyllest til barnebokillustratøren Richard Scarry. De fargerike dyrene og den uskyldige estetikken står i kontrast til albumtittelen, og nettopp der finner man mye av albumets særpreg. Det ser ut som en barnebok, men rommer spørsmål om skuffelse, psykisk helse, minner og menneskelige relasjoner. Som animatør har Solomon dessuten laget egne visuelle universer til sangene, noe som gjør albumet til en forlengelse av hele kunstnerskapet hans.
Albumet ble skrevet over nesten to år og produsert av Jarvis Taveniere, kjent fra Woods, Whitney, Purple Mountains og Waxahatchee. Solomon seg mellom indiefolk, lo-fi, chamber pop og alternative rock, og jo mer man lytter finner man innflytelser fra flere band og artister. Enkelte steder dukker også nerven til Elliott Smith, Bright Eyes og Car Seat Headrest opp, noe som gir albumet en følelse av pågående refleksjon snarere enn ferdige svar. Mellom åpningssporet «Car Crash» og den knallgode avslutningen «Korpo» er det seks andre spor som i sine ulike former skaper interessante bilder. Blant høydepunktene finner vi «Finish Line» og ikke minst «Remember», inspirert av gamle hjemmevideoer som foreldrene ba ham digitalisere. Musikalsk har den en dempet stemning som tidvis leder tankene mot Lightships og Gerard Loves arbeid utenfor Teenage Fanclub. I motsatt ende finner vi «Black Hole», hvor Solomon ser tilbake på en rusutløst psykose som tenåring og hvordan opplevelsen senere ble et vendepunkt i livet.
«The World Is Not Good Enough» samler trådene fra folk-punken i Moses Campbell, indierocken i Moaning og animatørens visuelle fantasi i et helhetlig verk. Og oppi alle disse små-scruffy lo-fi-sakene, er det flere veldig lune blåserpartier og fine piano-arrangementer. Tittelen kan høres pessimistisk ut, men under overflaten ligger noe langt mer håpefullt; nemlig troen på at kunst fortsatt kan hjelpe oss å forstå både verden og hverandre litt bedre.
Foto: Michael Schmelling
