Fornyet stemme, fornyet stil

Snail Mail – «Ricochet» (Matador Records, 2026)

Fem år er lenge i indierock. Da Lindsey Erin Jordan fra Maryland forsvant ut av syklusen med turneer og festivaler etter «Valentine», lurte man litt på hvilken versjon av Snail Mail som ville komme tilbake. «Ricochet» returnerer ikke med et smell, men snarere som et ekko. Dette albumet høres ut som en artist som har stått stille lenge nok til å merke at verden fortsetter å bevege seg uten henne, og er i så måte den mest modne og atmosfæriske utgivelsen i Snail Mail-katalogen så langt.

På overflaten låter dette fortsatt som Snail Mail. De lange melodilinjene er der. De bittersøte gitarene også. Men «Ricochet» flytter blikket bort fra den romantiske katastrofen som dominerte både «Lush» og store deler av «Valentine». Denne gangen handler det mindre om hvem som knuste hjertet og mer om hva som skjer når tiden gjør det. Død, avstand, vennskap som forsvinner uten dramatikk, og følelsen av å våkne opp og oppdage at livet allerede er i gang et annet sted, ligger som en understrøm gjennom hele albumet. Tittelen blir derfor treffende: Følelser forsvinner ikke, de spretter videre, kommer tilbake og treffer fra nye vinkler.

Innspillingen skjedde flere steder. Studio G og The Nightfly i Brooklyn ble benyttet, samt Fidelitorium Recordings i North Carolina. Det siste er forresten studioet til Mitch Easter som produserte de første R.E.M.-skivene. Produsent Aron Kobayashi Ritch fra Momma hjalp Jordan med å åpne lydbildet uten å miste nærheten. For første gang skrev hun melodiene ferdig før tekstene, og brukte nesten ett år på å fylle dem med ord. Det merkes. Strykere, Mellotron, drømmende teksturer og romslige arrangementer gir albumet et preg som minner veldig om 90-tallets indierock. Her er det mange elementer, men kanskje særlig er grunge, dreampop og shoegaze de underliggende driverne. Dette er ikke lenger tenåringen som står alene med en gitar på soverommet.

Samtidig bør man trekke linjer bakover. Debutskiva «Lush» hadde en skarp indie-gitar og en nesten dagbokaktig intensitet som gjorde Jordan til et fenomen før hun fylte tjue. «Valentine» blåste opp formatet med større refrenger, synth-lag og emosjonelle sammenbrudd som nærmet seg alternativ rock av et større format. Mellom disse albumene og «Ricochet» skjedde imidlertid noe som skulle få stor betydning for hvordan hun låter i dag. Etter utgivelsen av «Valentine» gjennomgikk Lindsey Jordan operasjon for stemmepolypper, etterfulgt av måneder med stemme- og taleterapi. Erfaringen endret måten hun sang på, og hun har selv beskrevet «Ricochet» som det første Snail Mail-albumet laget med hennes «nye» stemme. Musikalsk vises emosjonelle nerver inspirert av The Smashing Pumpkins, The Sundays, Radioheads britpop-år, Catherine Wheels shoegaze og Juliana Hatfield Three, men vokalen har fått en ny ro og kontroll som gir materialet en annen tyngde.

Under skriveprosessen ble Jordan stadig mer opptatt av spørsmål om dødelighet, tid og hva som finnes på den andre siden; altså «etterlivet». Singlene «Tractor Beam». «Dead End» «My Maker» banet vei, og Jordan har selv trukket fram Charlie Kaufmans film «Synecdoche, New York» fra 2008 som en viktig inspirasjonskilde, særlig filmens utforskning av forgjengelighet, selvforståelse og frykten for å mislykkes i livet. En annen nøkkel finnes i Laura Gilpins dikt «The Two-Headed Calf», som er historien om en kalv som gjennom sin annerledeshet får se dobbelt så mange stjerner som alle andre. Det er en vakker og hjerteskjærende idé som passer inn i «Ricochets» eksistensielle univers. Her pakkes uro inn i passe jangly melodier som nesten virker trøstende. Det er som om Jordan forsøker å finne fred med det uunngåelige uten egentlig å lykkes, og nettopp derfor føles musikken også så menneskelig. Der «Valentine» ofte lot følelsene eksplodere, lar «Ricochet» dem krype inn under huden.

At navnet Snail Mail fortsatt består er litt ironisk. Navnet oppsto fordi tenåringen Lindsey Jordan syntes det lød søtt og morsomt, uten tanke på at det en dag skulle pryde et album som dette. Nå er det for sent å bytte, men hvorfor skal hun det? Dette funker jo ganske fint, og nå står det samme navnet på hennes siste verk som bare vokser for hver gjennomspilling. Hvis «Lush» var ungdommens gjennombrudd og «Valentine» det åpne hjertet, er «Ricochet» øyeblikket der Lindsey Jordan ser tilbake på sine såre erfaringer og oppdager at horisonten er mye mer omfattende enn hun trodde.

Foto: Daria Kobayashi Ritch