Usedvanlig understrøm

Selvsagt heter hun egentlig ikke Aldous. Bak navnet skjuler det seg Hannah Sian Topp fra Lyttelton på New Zealands såkalte sørøy, men få artister virker mindre opptatt av å presentere en tydelig versjon av seg selv. Gjennom fem album har hun bygget opp et av samtidens mest særegne musikalske universer, et sted der folk, chamber-pop, art-rock og absurd historiefortelling lever side om side. På konserter har hun lenge vært kjent som en liten raring som kan skifte ansiktsuttrykk, kroppsspråk og karakter midt i en låt uten at publikum helt vet om de overværer en konsert eller en performance. Nettopp derfor er «Train On The Island» også fascinerende. Harding framstår fortsatt som en gåte, men denne gangen virker hun mindre opptatt av å skjule seg bak det eksentriske og mer opptatt av selve låtene. Og det er bra. Veldig bra, faktisk.

Da «Designer» kom i 2019, føltes det som om resten av verden omsider oppdaget det mange musikknerder allerede hadde forstått. Debuten «Aldous Harding» og oppfølgeren «Party» hadde etablert henne som en egenrådig folk-artist, men «Designer» viste hvor langt hun kunne strekke formatet. På «Warm Chris» fra 2022 ble uttrykket enda friere og mer lekent. Låtene tok stadig nye omveier, og Harding virket nærmest fornøyd med å holde lytteren litt ute i kulda. «Train On The Island» føles like fullt som neste naturlige steg. Albumet kombinerer den umiddelbare lekenheten fra forgjengeren med den eksperimentelle nerven som har vært til stede helt siden starten. Resultatet er et album som fenger enda mer enn «Warm Chris» og som antakelig også sitter lengre i.

Sammen med produsent John Parish fortsetter Harding å raffinere uttrykket. Parish, som mange kjenner fra sitt mangeårige samarbeid med PJ Harvey, har vært med siden «Party» og virker nærmest uatskillelig fra Hardings kunstneriske utvikling. Musikken på «Train On The Island» er ofte sparsom. Piano, gitar, harpe, pedal steel og forsiktige elektroniske skygger får puste i store åpne rom. Flere av låtene føles nesten vektløse, men under overflaten ligger det stadig små detaljer som trekker oppmerksomheten tilbake. Det er musikk som belønner tålmodighet og som trives best uten distraksjoner. «San Fransisco» er en låt som med snurrige vendinger, Joni Mitchell-aktig vokal og akustisk gitarklimpring i «Space Oddity»-stil representerer smartnessen skivas ti låter har.

Albumet åpner luskende med «I Hate The Most», som umiddelbart demonstrerer hvor trygg Harding har blitt på egne virkemidler. Her finnes både det teatralske og det melodiske som har gjort henne så unik. Senere følger tittelsporet som nærmest fungerer som en metafor for hele skiva; altså noe som er i bevegelse og samtidig isolert. «One Stop» slenger ut en finurlig referanse til den gamle nestoren John Cale fra The Velvet Underground. Her kan Tori Amos-impulser anes. Litt av PJ og Joni dukker jaggu også opp. Samtidig viser spor som «Venus In The Zinnia» med walisiske H. Hawkline og «If Lady Does It» hvor elegant Harding kan balansere mellom det underfundige og tilgjengelige. På sistnevnte låt kan hun vokalt minne om Meghan Remy fra U.S. Girls. Dessuten skriver hun fortsatt tekster som kan handle om nesten hva som helst, eller rett og slett ingenting. Tidligere har man kunnet sette fingeren på ujevnheter, men her er må det sies at melodiene sjelden har vært sterkere. De tre siste låtene svikter heller ikke. Særlig er «What Am I Gonna Do?» og «Coats» rimelig kule saker med sin slacker-bass og nedpå-følelse.

Det mest imponerende er likevel vokalen som navigerer i det fortsatt ganske ulendte terrenget. Sharon Van Etten er muligens en relevant parallell når det gjelder kunstnerisk integritet og følelsesmessig tyngde, mens Courtney Barnett deler noe av Hardings evne til å finne det absurde i hverdagen. Men Harding går lenger ut på kanten enn begge. Hun synger ikke bare låtene; hun inntar dem. På «Train On The Island» skifter hun mellom ulike roller og uttrykk med en letthet som gjør at man aldri helt vet hvem som står bak mikrofonen. Tekstene er fulle av merkelige bilder, uventede formuleringer og små observasjoner som minner om drømmefragmenter. Nakne ugler, steiner som spises og kryptiske karakterer kunne blitt påtatt åndssnobberi hos andre, men Harding får det til å føles naturlig, hvor rart det enn virker.

Noen vil fortsatt mene at dette er for sært, for langsomt eller for lite villig til å møte lytteren halvveis. Det er en innvending som har fulgt Aldous Harding gjennom hele karrieren. Men «Train On The Island» er også albumet som viser hvor mye hun har vokst som låtskriver. Det avantgarde og eklektiske er fremdeles der, men de dominerer ikke lenger rommet. I stedet fungerer raritetene som krydder rundt en samling låter som gradvis avslører sin styrke. «Designer» imponerte med originalitet. «Warm Chris» sjarmerte med sin lekenhet. «Train On The Island» gjør noe vanskeligere, og alt blir bedre for hver gjennomlytting. Det som først virker snålt, forsiktig og unnvikende, kan på sikt vise seg være et av årets mest givende album. Dette er et fredelig, underlig og usedvanlig funn.