Tåka letter

Overgangen fra «But Here We Are» til «Your Favorite Toy» er egentlig historien om hvordan Dave Grohl forsøkte å finne tilbake til rytmen etter å ha mistet enda en av sine nærmeste musikalske partnere. Først forsvant Kurt Cobain i 1994, noe som avsluttet Nirvana nærmest momentant. Nesten tre tiår senere mistet Grohl også Taylor Hawkins. Ikke bare var han Foo Fighters’ trommeslager, men også Grohls nærmeste venn og musikalske speilbilde. Hawkins ble av mange regnet som en av den moderne rockens fremste trommeslagere, og forbindelsen mellom ham og Grohl var dypere enn den klassiske frontmann-og-trommis-dynamikken. Begge sang. Begge skrev. Begge tenkte rytmisk. På mange måter var Hawkins den eneste i Foo Fighters som virkelig speilet Grohls egen musikalske identitet.

Da «But Here We Are» kom i 2023, lå sorgen åpent i lydbildet. Albumet fungerte som et slags dokument over sjokkfasen etter Hawkins’ bortgang, og bare fem måneder etter tapet av ham døde også Grohls mor, Virginia Grohl. Den nesten femti minutter lange skiva ble dedisert til dem begge, og store deler av materialet føltes som innestengte reaksjoner som presset seg fram i sanntid. Grohl vendte dessuten tilbake bak trommesettet under innspillingen, kanskje mest som en måte å holde forbindelsen til Hawkins levende på. Det var første gang på lenge at Foo Fighters virkelig lød som et band i eksistensiell ubalanse.

Derfor blir «Your Favorite Toy» interessant motstykke. «But Here We Are» sto stille i tapet, mens årets album beveger seg gjennom det. Sorgen er fortsatt til stede, men den kanaliseres annerledes. Flere av låtene drives fram av en rastløs energi som minner om hvordan Grohl brukte musikken etter Nirvanas kollaps på 90-tallet. Forskjellen er at han denne gangen ikke står alene i ruinene som en ung musiker på vei inn i noe nytt, men som veteran i et av verdens største rockeband. Likevel finnes det en følelse av risiko her. Det er litt som om Foo Fighters forsøker å komme seg ned i kjellerlokalet igjen. Innspillingene i Studio 606 bærer preg av det. Kombinasjonen av Grohls trommespill og Ilan Rubins mer presise og aggressive stil gir albumet et annet driv enn forgjengerne. Rubin forsøker ikke å kopiere Hawkins, og heldigvis heller ikke å erstatte ham som personlighet. I stedet fungerer han som en ny motor i et band som lenge har vært avhengig av framdrift for å fungere i det hele tatt.

Dave Grohl er en intelligent og ydmyk mann. Han hevder selv å være en trommeslager med grunnleggende ferdigheter, men han er kreativ, og han spiller gitar og synger med god energi. Mulig at kreativiteten forveksles med produktivitet, for gjennom sine tolv utgivelser har strengt tatt har ikke Foo Fighters et enormt spekter av musikalske variabler. Men de leverer selvsagt variasjoner av rock; som hardrock, punk, grunge, post-grunge og powerpop. Og en dose glamrock, som på tittelsporet her. Åpningslåta «Caught in The Echo» starter med en slags punkete powerpop-energi, og det er omtrent i dette landskapet de neste ni låtene også skal befinne seg. Det som er litt artig, er at Grohl selv hevdet at flere av hans rytmevalg på Nirvanas klassiker «Nevermind» var inspirert av disco og funk, da særlig fra Cameo og The Gap Band. Spesielt trakk han fram åpningen på «Smells Like Teen Spirit», og på denne skiva gjentas elementer nettopp herfra. Du hører det nok om du snurrer deg gjennom den.

«Your Favorite Toy» passer godt inn i siste del av Foo Fighters-historien. Denne har dog mer råskap enn 60- og 70-tallsinspirerte «Concrete And Gold» og dancerockete «Medicine At Midnight», og er langt mindre emosjonell enn sørgmodige «But Here We Are». Andre steder ligger det et mørkere og mer mekanisk driv som drar tankene mot Queens Of The Stone Age. Det mest slående er likevel hvordan albumet balanserer sorg mot framdrift uten å bli sentimentalt. Foo Fighters forsøker ikke å gjenskape fortiden, verken Nirvana-årene eller egen storhetstid. I stedet høres «Your Favorite Toy» ut som et band som innså at eneste vei videre var å begynne å spille høyt igjen. Kanskje er det derfor skiva føles friskere enn en del annet de har gjort de siste ti årene. Ikke fordi Foo Fighters ignorerer de omtalte tapene, men fordi bandet bruker sitt siste album som energi for endelig å komme seg ut av tåka.