Mykt mørkerom

Det finnes band som bygger karrieren på hyppig aktivitet og fikse ideer, og så finnes slike som American Football. Siden oppstarten i Urbana, Illinois i 1997 har de brukt nærmere tre tiår på å gi ut fire album, og alle heter i prinsippet det samme. Derfor har fansen gjort det enkelt og nummerert dem på fanbase-vis: «LP1», «LP2», «LP3» og nå altså «LP4». Det er en like sær som effektiv løsning. Siden «LP-serien» ikke er den offisielle betegnelsen dropper vi anførselstegnene fra nå. Da debutalbumet kom i 1999, var det få som forsto hvem de var og hvilken innflytelse de skulle få. I dag regnes skiva som en grunnpilar i den ikke altfor kjente sub-sjangeren midwest emo, ofte preget av luftige gitarlinjer og rytmiske krumspring som senere ble kopiert av ulike band i ettertid.

Der den brillefine forjengeren, LP3, fra 2019 åpnet dørene mot et større og mer atmosfærisk uttrykk, er LP4 albumet hvor American Football virker helt komfortable med hva eller hvem de er blitt. De karakteristiske gitarene er fortsatt her, men de omgis av et langt rikere lydbilde enn tidligere. Post-rock, shoegaze, dreampop og dempet indierock flyter inn og ut av hverandre uten at bandet roter med identiteten. Noen steder kan man ane spor av Pinegrove og Slowdive, samt likheter med Damon Albarns første soloalbum «Everyday Robots». Andre steder merkes melankolsk storhet som minner om The National eller de mest ettertenksomme øyeblikkene til Death Cab For Cutie. Uansett låter dette først og fremst som American Football.

I dette beroligende lydlandskapet skjules imidlertid bandets mørkeste bakteppe til nå. Vokalist og bassist Mike Kinsellas skilsmisse kaster lange skygger over låtene, og tekstene kretser rundt anger, ensomhet, dødelighet og konsekvensene av egne valg. Men LP4 er ikke et album som velter seg i elendighet. Tvert imot oppstår noe mer interessant i spennet mellom mørke og håp. Der mange emo-band historisk sett har dramatisert livets sammenbrudd, søker American Football mot aksept. Derfor er LP4 paradoksalt nok knugende trist det ene øyeblikket og merkelig trøstende i det neste.

Musikalsk er dette kanskje det mest ambisiøse American Football har laget. Steve Lamos’ trommespill er fortsatt en egen attraksjon; komplekst, uforutsigbart og elegant på samme tid. Gitarene glitrer og slynger seg rundt hverandre slik de alltid har gjort, mens produksjonen tilfører lag på lag med detaljer som stadig åpenbarer seg ved nye gjennomlyttinger. Slik var det forrige gang også. Enkelte vil savne den mer spartanske nerven fra LP1 og LP2, mens andre vil mene at dette er den naturlige utviklingen av et band som nekter å stå helt stille. De er bare ikke så ofte på banen. Akkurat som på LP3 finnes det gjesteartister. For eksempel er Brendan Yates fra Turnstile med på «No Feeling». De øvrige to gjesteartistene synes å være mer integrert i helheten enn ham. Yates gjør som Paramores Hayley Williams da hun bidro på glimrende «Uncomfortably Numb» i 2019, og står bare mer ut.

American Football leverer igjen et album man bør lytte på flere ganger i egen stue. Egen stue er også huset som prydet omslaget til debutalbumet fra 1999 blitt for bandet. Det ikoniske motivet er blitt et slags pilegrimsmål for fans, og symboliserer hvordan bandet lenge har levd i skyggen av sin egen fortid. På LP4 høres det ut som om de endelig har sluttet å løpe fra den. Dette er ikke et forsøk på å gjenskape ungdommens magi eller skrive en ny kultklassiker som «Never Meant». I stedet møter American Football sin egen historie med åpne øyne og lager et album som er større, mørkere og mer utforskende enn noe de har gjort tidligere. Fire album på 27 år er ikke mye, men når hvert av dem føles som et viktig kapittel, er de ti nye låtene mer enn godt nok. I hvert fall om man liker nedtonet stemning.