Tretten trekk

White Denim holder fortsatt stand som rockeband i 2026, og på veien har de gjort en del snurr. Etter oppstarten i Austin i 2006, har de brukt snart to tiår på å bygge en katalog som ikke bare beveger seg mellom sjangere, men som også undersøker hva rock kan romme når den ikke låser seg til én spesifikk form. Her har det vært alt fra ganske staut amerikansk rock via psychedelia og jazz/fusion til prog-aktige vendinger og tilbake til rock igjen. Derfor føles «13» mer som et gjenhør enn noe nytt. La oss kalle det en slags oppsummering av alt gjengen fra Texas har lært på veien selv om de sannsynligvis ikke tenker på den måten.

Tittelen er så konkret som den kan bli, for dette er album nummer tretten i White Denim-katalogen med tretten nye låter. Samtidig ligger det en tydelig selvironi i åpningslinja «On The Thirteenth Day God Created White Denim». Det sier noe om både selvtillit og bevissthet rundt egen posisjon og nettopp «(God Created) Lock and Key» kom som første smakebit i form av «psyche-funk-blues». Egentlig er det en ganske treffende inngang til albumets uttrykk, men det er bedre låter i vente; ikke minst overraskelser hva angår sjangereksperimentering. «Chew Nails» trekker mot en slags sløy sørstats-groove mens «Only A Fool» åpner opp for et mer jazzy, synth-preget landskap. Dawes bidrar på «Time Time» som roer ned, før Steely Dan-soula «Crossfyre» slår inn med Adryon de Leóns bidrag. Det White Denim, eller noen andre for den saks skyld, bør unngå, er å spille en form for søtladet «latmanns-reggae» slik «Keep Calling Me (Baby)» framstår. Dette er en låt som minner om en blanding av Aswad og Glenn Medeiros med slide-gitarer, og bør styres unna umiddelbart.

Når dette er sagt viser midtpartiet på skiva både styrken og svakheten ved årets musikalske cocktail. «Earth To» senker tempoet og lar instrumentene flyte i et mer psykedelisk rom før musikken, med et brått taktskifte, praktisk talt vingler mellom funky «That’s Rap» og country-spretne «Hired Hand #2». Plutselig beveger bandet seg altså nærmere Texas-forventningene. Spesielt går «Ruby» tydelig i det mer sørstatsfargete sporet. «Matchbook Baby», med Jessie Payo som gjestevokalist, snor seg gjennom en sjarmerende snål 70-tallsblanding av americana og easy listening. Noen trivelige blåsere er det også plass til.

«13» er en salig blanding av stilarter, men fellesnevneren er at alt kan relateres til amerikansk musikktradisjon. Noe annet kan verken vi eller texanerne selv nekte for. Det kan uansett være nyttig å se litt tilbake i tid når man skal oppsummere denne skiva. Gjennombruddet med «D» markerte et punkt der White Denim virkelig fikk oppmerksomhet for evnen til å kombinere kompleksitet og umiddelbarhet. Senere har de utvidet paletten ytterligere med flere smarte utgivelser hvor ulike samarbeidspartnere ofte har bidratt til spennende uttrykk. Blant annet var albumet med Raze Regal fra 2023 et vellykket prosjekt der White Denim omfavnet jazz-/fusion-tilnærmingen til det fulle med løsere strukturer og stor vekt på samspill.

I lys av dette framstår «13» som en brukbar fusjon av låter selv om det reelle fusion-bildet ikke er like framtredende som man kunne ønske seg. Til tross for at det er flere rocka avarter her, returnerer altså ikke skiva til ren gitar-rock. Det som skiller «13» fra mye annen samtidsrock er variasjonene. Dessuten holder frontmann James Petralli vokalen tett på låtene uavhengig av stil. I grunn er han såpass nøktern, at flere av de andre bidragsyterne får leke seg litt ekstra. Opplistingen av alle copilot-artistene lar vi her bero. Produksjonsfokuset virker dog å være konsekvent rettet mot selve låtene, slik at ingenting blir overskygget av spesifikke enkeltprestasjoner. White Denim viser at de fortsatt er i bevegelse, og det hele låter mer enn akseptabelt. Likevel må det påpekes at med vesentlig mer interessant materiale fra tidligere utgivelser, er det lov å håpe på forbedret prestasjon på album nummer 14.