Britisk chillout

Når lyden av «Ambiguous Desire» smyger seg behagelig framover, får man samme følelse som man fikk av popen som snek seg inn i 90-tallets britiske indie-segment. Arlo Parks presenterte seg for alvor rundt 2020, og året etter kom debuten albumet «Collapsed In Sunbeams» etterfulgt av «My Soft Machine». Musikken er en blanding av pop og R&B med trip-hop-elementer på ekte britisk vis. Det høres gjennom hele skiva, og singlene «Heaven», «Get Go» og «2Sided» la premisset tidlig. Trip-hopen høres eksempelvis ganske godt på de to første av disse. Tempoet er ikke høyt, men lydbildet har subtile produksjonsdetaljer som gir en elegant helhet. Den flytende vokalen, basslinjene og de lette trommene holder hele tiden musikken i bevegelse.

Arlo Parks, som vokste opp i London, skriver med presisjon, men perspektivet er flyttet fra observasjon til deltakelse. Hun beskriver med andre ord ikke bare det som skjer rundt henne, men snarere at hun nærmest står midt oppi situasjoner og formidler mens det skjer. I tillegg til egeninnsatsen, er det ganske rike produksjonsteamet, bestående av blant annet Paul Epworth, Buddy Ross, Rob Bisel og Romil Hemnani, med på å gi låtene fin struktur. Et annet bidrag kommer fra med-londoneren Sampha som synger på «Senses». Gjennom hele albumet er det mye luft i miksen. Samtidig gjør den underliggende flyten at selv de roligere partiene føles å ha fint driv.

Albumet starter bra med «Blue Disco» og «Jetta», men allerede der forstår man at «Ambiguous Desire» ikke er et album kommer til å skrike etter oppmerksomhet. Det er som det først antyder noe hemmelig mens lagene bare ligger og venter på å folde seg ut ytterligere. Den totale lyden er litt som om Joy Crookes, Sarah Cracknell og Holly Humberstone skulle gått på lounge bar og tatt del i de delikate rytmene som DJ-en tryllet fram; i dette tilfellet Arlo Parks. Vi kunne slengt inn amerikanske Yaya Bey også siden musikken her tidvis tenderer til den type neo-soul, men så er det noe med den britiske lyden av urban chillout, da.

Tittelen «Ambiguous Desire» speiler ganske greit innholdet på skiva. Her tar tematikken flere avstikkere hvor åpenhet, begjær, uro og tiltrekning skifter retning underveis. Låtene er utmeislet som øyeblikk, og ikke nødvendigvis lineære fortellinger, der stemning og flyt er viktigere enn klare svar. Siden flere av de tolv sporene mangler den umiddelbare pop-hooken, tar det, som tidligere nevnt, lengre tid før skiva fester seg ordentlig. Det er egentlig ikke så ofte man må gå på oppdagelsesferd på en pop-skive, men det er kanskje akkurat det som er noe av poenget med «Ambiguous Desire». Og det er helt fint.