They Might Be Giants – «The World Is to Dig»
(Idlewild, 2026)
Poenget er ikke å skalke dører og vinduer, men heller å slippe enda flere ideer inn.
Det finnes band som etter fire tiår begynner å rydde i uttrykket sitt, og så finnes They Might Be Giants (TMBG, for enkelhets skyld) som heller bygger nye rom i huset enn å pusse opp det gamle. Det kan bli tett og trangt, og «The World Is to Dig» framstår omtrent slik. Vel, kanskje ikke bare trangt, for paradoksalt nok er dette egentlig en utvidelse av et allerede komplekst system av ideer, melodier og interne logikker. At «The World Is to Dig» er Brooklyn-bandets 24. studioalbum gir først og fremst en indikasjon på volum. Arbeidsmetoden er uviss, men i prinsippet handler det vel fortsatt om å la pop, absurditeter og språklig snurr leve side om side uten å måtte forenes helt.
Det kommer antakelig ikke som noe sjokk for dem som har fulgt They Might Be Giants, at også denne skiva rommer en anselig mengde låter. Hele 18 nye låter, for å være helt presis. Produksjonen er signert bandet selv sammen med Patrick Dillett. «The World Is to Dig» er selvsagt nerdete, men mer tilgjengelig enn forventet. For dette er en slags rastløshet omsatt til rytme og tøysete struktur. Skiva innledes med et såpass XTC-aktig uttrykk at man skulle tro at selveste Andy Partridge sto bak «Back In Los Angeles». Andre låter som «Wu-Tang», «Sleep’s Older Sister», «Get Down» og «Je N’en Ai Pas» spriker i uttrykk, men bindes sammen av en felles idé om at det fengende og det konseptuelt avvikende kan sameksistere. Særlig illustrerer «Wu-Tang» det, i hvert fall sett i lys av John Linnells egen forklaring. Låta er ikke en direkte tolkning til rap-kollektivet Wu-Tang Clan, men snarere en hyllest til en helt annen musikalsk sjanger som kulturelt fenomen. Men er TMBG virkelig fans av Wu-Tang Clan? Visstnok.
Et helt annet eksempel på inspirasjon finner man i coveren «Overnight Sensation (Hit Record)», opprinnelig utgitt i 1974 av det amerikanske poprock-bandet The Raspberries med Eric Carmen som vokalist. Apropos Carmen; vi skal bare være lykkelige at TMBG ikke gjorde nok en cover av «All By Myself» selv om det forhåpentligvis ville vært med ironisk distanse. Dette er uansett en påminnelse om at bandets forhold til pophistorien aldri har vært nostalgisk i tradisjonell forstand. They Might Be Giants’ metode er å vri og vrenge på elementer fra pophistorien, og da kommer mye rart ut i den andre enden. Allerede med det kommersielle (kommersiell og kommersiell, fru Blom) gjennombruddet «Flood» fra 1990 fant de en form hvor det tilgjengelige og det sære kunne fungere side om side, og det er slående hvor lite de egentlig har beveget seg bort fra dette. Forskjellen ligger nok nå i hvordan det hele er raffinert. Liker man eksempelvis Pink Floyds syretripp-periode med Syd Barrett i spissen er «Slow» en helt passende låt å høre på her.
Tittelen «The World Is to Dig» framstår selvsagt som et barnlig ordspill. Muligens er det bare en enkel observasjon av verden hvor det meste oppleves som små systemer, modeller og tanker pakket inn i treminuttersformatet. Det virker som John Flansburgh og John Linnell liker å skape gjennom kontinuerlig lek og da får man naturlig nok også albumer som ikke forsøker å være dønn seriøse. Slik er det også nå fordi duoen ikke har sluttet å grave fram, hamre inn og kreere nye ting av resirkulert materiale. Selv om 18 låter med ulike teksturer er ganske mye å konsumere, har «The World Is to Dig» arkitektur og interiør som fascinerer. Man må bare ta seg tid. God tid. For det er mange rom å besøke, og enda flere rariteter å bli kjent med.
