Pur pop

Hos de fleste artister varierer lydbildet gjennom karrieren. Med mindre det er bevisst eksperimentering, som U2s parkering av egen 80-tallssignatur med «Achtung Baby» i 1991, eller enda villere stilbrudd som da norske Ulver gikk fra black metal tiI electronica med tilhørende avarter for omtrent tjuefem år siden, er det normalt ikke fordi uttrykket endres radikalt. Det er mest fordi det gradvis modnes. Holly Humberstones «Cruel World» er vel å merke kun album nummer to, men den 26 år gamle artisten fra Grantham i England begynte å markere seg med låter som «Deep End» og «Falling Asleep At The Wheel» allerede rundt 2020 med sin personlige låtskriving og bedroom pop-estetikk. Gjennom flere EP-er og debutalbumet «Paint My Bedroom Black» fra 2023 etablerte hun et uttrykk preget av nærhet, fragmenterte fortellinger og en nesten dagbokaktig presisjon i detaljene. Det var musikk som føltes skrevet innenfra, men med en emosjonell tyngde som gjorde den større enn formatet skulle tilsi.

Samme opplevelse får man egentlig med årets utgivelse, men musikken åpner seg i større grad og vrir perspektivet. I stedet for å dvele ved introspeksjonen, lar Humberstone refrengene søke utover mot publikum. Fundamentet er med andre ord på plass på «Cruel World», men nå beveger Humberstone seg mot et mer klassisk poputtrykk uten at det som gjorde henne interessant i starten forsvinner. Singlene «To Love Somebody» og tittelsporet fungerte som markører i forkant av albumslippet og ga en indikasjon om retningen hun skulle gå. Det er nettopp i denne balansen «Cruel World» finner sin egenart. Der debutalbumet ofte holdt lytteren tett, forsøker altså dette albumet å plassere de samme følelsene i et videre landskap.

Det intime forsvinner derimot ikke. Snarere eksponeres det, og gir dermed også låtene en annen dynamikk fordi de smarte observasjonene skjer mer åpent, mer melodisk og i perioder med tydelige spor av 80-tallssynther, som på «Drunk Dialling» og den tredje singelen, «Die Happy». Hele skiva har en framoverlent pop-produksjon, men det er fra cirka midten av albumet Holly Humberstone viser at hun opererer med en bredere skala enn før. Der «Red Chevy» har amerikanske takter med et aldri så lite «kiss me like you fuckin‘ mean it, and I’m yours» innvevd i en pop-linedance, viser låter som «White Noise» og «Lucy» spor av både britisk og amerikansk pophistorie. Førstnevnte har sågar noen subtile melodilinjer man finner på Wham! sin juleklassiker «Last Christmas». Den andre av dem er helt nydelig, og her viser Humberstone at hun er en strålende låtskriver. De myke tonene kjennes mest som en Sufjan Stevens-låt, og lyrisk treffer hun godt når hun beskriver protagonisten: «being a young woman in the modern world is strange / you wanna act your shoe size, not your age».

Albumet er selvsagt ikke fritt for rolige låter selv om den mer utadvendte popen har gjort sitt inntog. Pianoballaden «Peachy» er kort og fin med Ed Harcourt-vibber mens «Blue Dream» tar oss tilbake på pop-sporet igjen. Albumet tematiserer universelt og formidler følelsen av kontinuerlige overgangsfaser eller tidligere versjoner av seg selv. Det er her Humberstones styrke som låtskriver virkelig kommer til syne. Hun arbeider ikke med store, abstrakte påstander, men gir heller musikken en form for klarhet som ikke handler om løsning, men om gjenkjennelse. Avslutningen «Beauty Pageant» er som en miks av ABBA og Father John Misty i musikalform samtidig som Humberstone på melodisk vis egentlig melder at hun gjorde dette på sin måte.

For inntil tre år siden var Holly Humberstone mest nevnt som neste indiepop-prinsesse; litt som om hun skulle bli Englands svar på amerikanernes Phoebe Bridgers. Joda, hun bidro litt her og der; blant annet på Bombay Bicycle Club-singelen «Diving», men hun forfulgte ikke dette sporet. Hun valgte å gå inn i en populærkulturell maurtue hvor hun, uten å be om (eller muligens ønske) det, må konkurrere med navn som Gracie Abrams og Olivia Rodrigo, eller befinne seg et sted mellom Girl In Red og Sabrina Carpenter. «Cruel World» er uansett ikke bare en bekreftelse på det Holly Humberstone allerede har vist, men en test på hvor langt hun kan gå før musikken endrer karakter. I de største øyeblikkene viser hun åpenbar popstjerne-energi, men gudskjelov slipper hun ikke det som gjorde relevant i utgangspunktet. Det er i dette spenningsfeltet albumet virkelig lever. La oss håper at det forblir slik i årene som kommer også.