Alder er bare et tall

Over sytti år gammel har Nick Saloman for lengst valgt sin vei, og «Horrorful Heights» viser hvordan. Hitlister definerer ikke The Bevis Fronds suksess. Det har de vel aldri gjort, for dette er et prosjekt som snarere oppleves relevant innenfor sitt eget økosystem enn at de skal markedsføres gjennom kommersielle kanaler. Med mellom tjue og tretti album på samvittigheten er det godt gjort å komme på nye innfallsvinkler innen rock-tematikken, men gudskjelov finnes det en rekke sub-sjangere å leke med. På samme måte som forrige skive er «Horrorful Heights» rimelig omfangsrik. Saloman smeller nemlig til med hele tjue låter og navigerer i forskjellige stilarter. Men det er alltid rock.

«Horrorful Heights» befinner seg altså i et rocka landskap som Saloman har dyrket i flere tiår, og noen av ingrediensene er psychedelia, klassisk rock, prog-rock, indierock, gitarbasert pop og britisk undergrunn med tydelige 60- og 70-tallsrøtter. Referansene er mange, men årets utgivelse avviker flere steder fra foregående «Focus On Nature» hvor lyden ofte kunne assosieres med band som The Black Angels, Sonic Youth, Dinosaur Jr. og Urge Overkill. Det er fristende å si at en av årets låter, «Naked Air», passer inn i sistnevntes mønster; i hvert fall det gitarbaserte drivet og bassgangen. På generelt grunnlag skal det tillegges at Saloman benytter et vell av riff som kan gjenkjennes fra flere områder i rockens historie. Sjekk ut «Hiss» og la hukommelsen ta deg tilbake til 70-tallets hardrock. Du finner garantert noen referanser.

På «Horrorful Heights» er det spennende å høre hvordan teksturen varierer. Tittelsporet folder seg ut i sitar-drevet psykedelia med nyanser av engelske middelaldertoner, fete «Space Age Eyes» åpner rommet ytterligere, mens prog-rolige «Quietly» også har en anelse av middelalder i seg når historien fortelles. Uansett om det er ren rock, noise rock, retro-bølger av psykedeliske varianter eller americana-tendenser, har Saloman en egen evne til å veksle mellom det ekspansive og det hverdagslige. Midt i dette finner man låter som «Romany Blue» hvor meloditeften er så umiddelbar at den nærmest virker tidløs. Vokalen på «Draining In The Bad Blood» minner om The Tubs’ frontmann Owen Williams mens melodien har en slags dreining mot nettopp dette bandets lydlandskap ispedd litt Teenage Fanclub.

Lenger ut i albumet blir kontrastene tydeligere. Nesten sju minutter lange «Mossback’s Dream» bygger opp til en hektisk gitardrevet avslutning samt at det høres ut som Paul Weller har tatt mikrofonen i mellomtiden. Vokale assosiasjoner er moro. Låta «Buffaloed» ligger for eksempel i et alternativt Peter Gabriel-landskap. Dette kan selvsagt ha noe med selve arrangementet å gjøre, og når «A Simple Pursuit» beveger seg som en mørk vals minner vokalen om Fish. Joda, alle disse stemmene er baryton-nyanser av hverandre, men det er festlig at Salomans vokal virker å stå i sentrum for alle de andres; litt avhengig av hvordan låtene er laget. Noe som bryter litt med dette er «I’m Gonna Drag You Into My World». Denne mykner opp lydbildet i en varm The Byrds-aktig duett med datteren Debbie Wileman.

«Horrorful Heights» framstår som et verk der alt overflødig er skåret bort til fordel for det vesentlige; altså låtene, melodiene og uttrykket. Her ligger både ironi og levd liv tett vevd inn i stemningen, og nettopp derfor føles fraværet av alskens spenstige produksjonsdetaljer irrelevant. Saloman har konsentrert seg om det viktigste og presenterer et album som ikke bare holder nivået, men som bør kunne anses som nok et sent høydepunkt i karrieren. Dette er en fin katalogutvidelse der Nick Saloman og hans The Bevis Frond opprettholder en egenart de færreste er forunt, uansett alder.