Gøyal indre monolog

Australske Courtney Barnett skriver låter som om hun står litt på siden av seg selv men hun iakttar, noterer og lar fantasien gjøre resten av jobben. Siden det slentrende debutalbumet «Sometimes I Sit and Think, and Sometimes I Just Sit» som kom ut for drøye ti år siden, har hun skapt et uttrykk der hverdagslige betraktninger røres inn i lyden av slacker rock, jangle-pop og lo-fi. Referansene er mange, men amerikanske 90-tallsband som Stephen Malkmus-prosjektene Stephen Malkmus & The Jicks og Pavement, eller Yo La Tengo, må ha gjort et visst inntrykk. Samler man disse impulsene og filtrerer dem gjennom DIY-trakta får man den særegne australske samlesjangeren dolewave. «Creature Of Habit» viderefører arven fra denne gitarbaserte stilen som oppsto et sted på 2010-tallet. Sjangeren henspiller på det engelske uttrykket «on the dole»; altså det å være arbeidsledig og motta trygd. Sånn sett ironiserer dolewave over den stereotypiske oppfatningen om tilbakelente folk som henger i parker eller som sitter og klimprer på gitar et eller annet tilfeldig sted i bybildet, tilsynelatende uten større initiativ i seg.

Ser man bort fra samarbeidet med Kurt Vile som resulterte i albumet «Lotta Sea Lice», er årets utgivelse Courtney Barnetts fjerde studioalbum. Hun spinner altså videre på det som først definerte hennes fundament av skranglete og jangly indierock. Like fullt virker rammeverket for lydbildet nå å være noe strammere enn tidligere. Mulig det er fordi hun nærmer seg førtiårene at hun begynner å høres ut som Liz Phair. Neida, men hør på produksjonen på «Stay In Your Lane», og du får en forsmak. Uansett; der albumene «Tell Me How You Really Feel» hadde en mer direkte, og forrige «Things Take Time, Take Time» nesten var litt polert til Barnett å være, klarer «Creature Of Habit» å balansere elementene greit. De gamle raritetene er fortsatt til stede selv om noen av låtene sågar virker å ha mer flere pop-elementer i seg. Fine «Sugar Plum» samt «Site Unseen», med Katie Crutchfield aka Waxahatchee, er slike låter.

At Red Hot Chili Peppers-bassisten Flea dukker opp på «One Thing At A Time» er artig, men det er noen andre låter som bør høres mer på. Helt-nedpå-låta «Mostly Patient» hadde vært utrolig spennende å høre i Todd Rundgren-format og «Mantis» har en The War On Drugs-aktig produksjon. Og når vi er inne på amerikanske The War On Drugs, må jo Kurt Vile nevnes igjen fordi han var med der i starten. Ikke at han er med på akkurat denne skiva, men det er noe med «Another Beautiful Day» som høres ut som en Vile-stiløvelse. Eller er det bare at koplingene mellom Barnett og Vile på den ene siden og Vile og Adam Granduciel på den andre siden, gir utslag i relevante referanser? Tekstene er uansett umiskjennelig Barnett. De er tørre, observerende og presise; som om albumtittelen på debutskiva har lagt føringer for det meste av småteite og gøyale formuleringer i ettertid.

«Creature Of Habit» viser hvordan Courtney Barnetts indre monolog ikke bare er et privat rom, men snarere selve motoren i uttrykket hennes. Tankene med de små og snurrige observasjonene slippes ut og gis slentrende form og rytme samtidig som det synes å være tatt noen bevisste valg hva gjelder melodisk dreining. Her virker det som gradvis indiepop-orientering er på gang uten at musikken mister den skranglete egenarten av den grunn. Courtney Barnett gjør ikke noe stort nummer ut av dette. Det har bare skjedd i det stille. Nettopp der ligger nok styrken i albumet, som en slags påminnelse om at det tilbakelente ikke trenger å være sløvt og likegyldig. Tvert imot er dette gjennomarbeidet og overraskende treffsikkert.