The Twilight Sad – «It’s The Long Goodbye»
(Rock Action Records, 2026)
Tett lyd, lav puls og kontrollert stemme fra den skotske duoen.
Nesten tjue år etter at The Twilight Sad debuterte med «Fourteen Autumns & Fifteen Winters», framstår «It’s The Long Goodbye» som en slags oppsummering av hvordan bandet har utviklet seg. Lydbildet bæres fortsatt i stor grad av det typiske gitarteppet som svevende indierock skal ha, men uttrykket er muligens blitt mer kontrollert. Tross dette låter albumet ganske frodig og raffinert der post-punk fremdeles er fundamentet samtidig som shoegaze-innslagene gir lyden tydelig dybde og romfølelse. Denne kombinasjonen fungerer godt. Det er bare å dra paralleller til Slowdive og Bdrmm.
Bak albumet ligger også en periode med endring. Etter en lengre pause og en reduksjon til kjerneduoen James Graham på vokal og gitarist Andy MacFarlane, framstår bandet fokusert samtidig som forbindelsen til det skotske musikkmiljøet fortsatt er åpenbar. Ikke minst er koplingen blitt forsterket gjennom release av både årets utgivelse og foregående album fra sju år tilbake, «It Won/t Be Like This All The Time», via landsfrendene Mogwais label Rock Action Records. Av andre referanser kan Frightened Rabbit og Arab Strap nevnes, selv om sistnevnte har et mer stakkato lydbilde med sin slowcore-greie.
«It’s The Long Goodbye» er The Twilight Sads sjette album og flere av låtene ligger tett på hverandre i både tempo og struktur. Her utfolder de seg i et ganske omfangsrikt og lagdelt lydbilde, noe som ikke er en helt ukjent oppskrift. Det gir en opplevelse av helhet, men også en liten følelse av repetisjon. For noen vil det oppleves som en styrke at bandet har vilje til å holde fast ved et uttrykk og utforske det grundig, mens andre vil savne større kontraster. Det er denne balansegangen mellom det nedtonete og det mer eksplosive som er vrien, men The Twilight Sad klarer det bra likevel.
Scenen er strålende satt med åpningen «Get Away From It All». På «The Ceiling Underground» kan man dra assosiasjoner til tidlig Interpol, og «Attempt A Crash Landing – Theme» har Editors-preg mens de Depeche Mode/New Order-aktige hybridene «Inhospitable/Hospital» og «Waiting For The Phone Call» viser andre åpne og melodiske sider. The Cures Robert Smith bidrar visstnok på seksstrengs-bass og keyboard både på denne, «Dead Flowers» og «Back To Fourteen». Den intense avslutningen «TV People Still Throwing TVs At People» er en salig miks av av post-punk, post-punk revival, synth, goth og shoegaze. Det enkleste er vel egentlig å si at hele albumet har variasjoner av nevnte sjangere med volumet skrudd høyt både emosjonelt og sonisk, uten at det tipper helt over.
«It’s The Long Goodbye» redefinerer ikke The Twilight Sad. Snarere sementeres det de har etablert gjennom fem tidligere utgivelser. James Grahams vokal holder det hele sammen med et særpreg av skotsk aksent, og her viser han hele registeret. Den tilbakeholdne, mørke framføringen ligger i bunnen, men han åpner opp når det trengs. Eksempelvis gir innslag av falsett, som på «Designed To Lose», retning uten at selve arrangementet gjør store bevegelser. Det instrumentale, og tidvis massive, sveveteppet, er selvsagt viktig, men Graham synes å være drivkraften i uttrykket. Helt ærlig er det vanskelig å se for seg bandet uten den stemmen i sentrum. Uansett er dette et godt produsert album som meget vel kan bli stående igjen som ett av høydepunktene i katalogen deres.
