Glir forbi

Rundt årtusenskiftet oppsto The New Pornographers i Vancouver som et kollektiv av musikere med hvert sitt uttrykk. Det som kunne blitt en løs sammensetning, ble i stedet et av powerpopens mest konsistente prosjekter der Allan Carl Newman, Neko Case og Dan Bejar antakelig er de mest kjente medlemmene. Bejar fortsatte utenfor bandet med sitt eget prosjekt, Destroyer, og Neko Case har sklidd litt ut og inn av besetningen fordi hun også har en solokarriere. A.C. Newman er den stabile faktoren og den soleklare lederen, men etter at hans niese, Kathryn Calder, ble medlem av The New Pornographers for cirka tjue år tilbake, er nok begge disse blitt bandets mest synlige ansikter utad. Dette til tross for at både gitarist og keyboardist Todd Fancey og bassist John Collins har enda lengre fartstid enn Calder. Uansett har de ulike konstellasjonene over tid definert The New Pornographers’ musikalske plattform.

Fra debuten «Mass Romantic» til nå har de utviklet en ganske fin katalog. I starten var det mer punch over lydbildet, men på albumene de siste ti årene har melodiene fått en roligere og mer flytende form. Og da «Continue As A Guest» kom for tre år siden, kjentes det som om denne mer nedtonete formen var kommet for å bli. På årets «The Former Site Of» forsterkes dette inntrykket. Melodiene har muligens flere subtile lag og gir dermed mer motstand før lyden modnes ordentlig. I utgangspunktet pleier dette å være kvalitetstegn, men da er det avgjørende at den faktisk også gjør det etter flere lyttinger.

«The Former Site Of» består av historier som nøkternt skildrer mennesker i situasjoner der noe er i ferd med å glippe; som en kvinne fanget på et cruiseskip, en predikant som velger å bli igjen når alt går mot slutten, en venn som er døden nær og en mann som mister fokus i møte med noe så hverdagslig som en blomsterhandel. A.C. Newman skriver disse scenene uten å forklare dem fullt ut. Lydbildet virker mer organisert enn første halvdel av karrieren, men også mye kjedeligere. Der flere av de tidlige albumene ble bygget opp lag for lag mot et klimaks, arbeider «The Former Site Of» mer med rolige forskyvninger hvor flytende synth-flater vaker i bakgrunnen uten at det er for mye som fester seg. Dette merkes allerede på åpningen «Great Princess Story», og opplevelsen blir enda tydeligere gjennom albumet.

De ti låtene på skiva beveger seg mellom det nære og det utvidete uten å markere åpenbare overganger. «Votive» ganske så god og «Bonus Mai Tais» står som et av de mest direkte øyeblikkene. Her skildres møtet med en kreftsyk venn, og musikken løftes av harmoniene til Neko Case og Kathryn Calder. «In case I don’t make it back / I’ll have one more bonus Mai Tai», sier vennen mens de mimrer om det engelske 80-tallsfenomenet Thompson Twins’ evne til å lage hits. Slik sett fortelles historiene med varme. Samtidig finnes det en musikalsk kjølighet i arrangementene; litt som det kompisen Dan Bejar tidvis driver med i Destroyer. Det er altså ikke altfor store variasjoner i lydbildet selv om fornemmelsen av de gamle landsmennene i The Cars burde ført til større nysgjerrighet.

Tematisk peker «The Former Site Of» mot noe som en gang hadde en funksjon; alternativt et sted, en relasjon, eller en tilstand, men som nå bare finnes som avtakende spor. Dette speiler delvis også bandets historie. The New Pornographers har aldri vært statiske, men her framstår de som mindre opptatt av å nå nye høyder. Dette er et album som beveger seg langsomt framover, og det er vel egentlig det. Selve historiefortellingene er interessante, men canadiernes musikalske oppfinnsomhet har vært vesentlig høyere tidligere enn på dette tiende studioalbumet. Vel, én kreativ greie skal de ha; «Calligraphy» har en bakenforliggende groove som kan minne litt om Hot Chocolates «You Sexy Thing», og vokallinjene kan assosieres med den underlige miksen av lo-fi og folk. Og «Ballad Of The Last Payphone» er en artig låttittel. Det er da noe.