Flytende fragmenter

Multitalentet Thundercats nyeste album «Distracted» er som å være midt i en strøm av varsler, minner og tanker som aldri helt lander. Å ha evnen til å skrive musikk som om man alltid tenker høyt er en spennende egenskap. Her oppleves selve tankestrømmen som basis for skiva idet den speiler hvordan verden for tiden oppleves. På dette albumet har han fått med seg en rekke bidragsytere som leker rastløst på flere av låtene. Samtidig er det en veldig fin varme i lydbildet som favner hele femten låter. Uttrykket er mangefasettert, og assosiasjoner til eksempelvis Steely Dan, Marvin Gaye, The Crusaders, Jamiroquai, King Geedorah og Prince er nærmest uunngåelig.

Bak dette allsidige uttrykket ligger en historie som strekker seg langt utenfor neo-soulens komfortsone. Stephen Lee Bruner, som mannen egentlig heter, vokste opp i et miljø i Los Angeles der musikk var en selvfølge, og hans foretrukne instrument ble etter hvert bassgitar, helst med seks strenger. Med dette som fundament suste han inn i bandet Suicidal Tendencies, noe som ga instrumenteringen en helt annen tyngde. Crossover thrash er ikke det første man tenker på når man setter på «Distracted». Det er snarere i anslaget, i presisjonen, og i måten bassen driver låtene framover. Når man leker med progressive fusion og funk, og benytter elementene aktivt, er det ganske klart hvorfor selv de mest drømmende partiene aldri oppleves som døsige. Og med crossover-bakgrunnen, som nærmest bygger på noe fysisk og brutalt, får man et svært interessant landskap å snurre rundt i.

Når «Distracted» nå kommer seks år etter «It Is What It Is», gir det mening å anse skiva som en fortsettelse, men også som en gryende avslutning. Musikalsk er dette tettvevde lydlandskapet av funk, progressiv R&B, soul, electronica, hip-hop, acid jazz og jazz fusion, med psykedelia og det som ofte kalles astral jazz, evigvarende. Emosjonelt går det derimot i retning av forsoning på flere plan. Samarbeidet med Greg Kurstin gir låtene enda mer markant form uten at de mister det spontane. Enkelte passasjer peker bakover mot en slags 70-tallseleganse, mens andre partier har den fragmenterte logikken man finner hos moderne artister som tangerer ovennevnte sjangere. Dette er musikk som både kan være dypt sofistikert og rimelig absurd på samme tid.

Gjestelisten forsterker dette inntrykket, og duetter er visst tingen her. Datteren til Will Smith, Willow, har skaffet seg et navn, og her svever hun rundt i «ThunderWave» som et naturlig tilskudd til Thundercats egen sfære. På duetten «She Knows Too Much», med avdøde Mac Miller, merker man veldig godt at det nettopp er Mac Miller som har bidratt. A$AP Rocky tilfører tyngde og kontrast i «Funny Friends» og Lil Yachty dukker opp på «I Did This To Myself» som en del av universet hvor selvinnsikt og selvironi går hånd i hånd. Sammen med bidrag fra Tame Impala og Channel Tres tegnes et bilde av en artist som ikke lenger tilhører én scene, men som dominerer flere samtidig. Men Thundercat er ikke nødvendigvis avhengig av gjestevokalister, for er det noen som fint kan synge fløyelsmyk soul, er det akkurat ham. Lytt litt på «What Is Left To Say» og du merker easy listening– og soul-vibbene fra 70- og 80-tallet. Miks Babyface med Al B. Sure og la tidlig Hall & Oates stå for arrangementet, og du er omtrent i mål.

«Distracted», som er hans femte studioalbum, kjennes som en syntese av alt Thundercat har gjort siden jazz-fusion-debuten «The Golden Age Of Apocalypse» fra 2011. Og der forrige album «It Is What It Is» bar preg av tapet av kompisen og samarbeidspartneren Mac Miller, og dermed føltes som et nødvendig pusterom, framstår «Distracted» som bevegelse videre hvor livet fortsetter uten at all sorg er bearbeidet. Thundercat nevner kaoset og henviser til albumtittelen når han sier «Hvis du har Instagram, vet du nøyaktig hva jeg snakker om». For Thundercat er ikke dette kaoset noe abstrakt, men snarere en konkret livserfaring som også former «Distracted». Han peker ikke bare på en digital samtid, men på en kollektiv tilstand der distraksjon er blitt normalen i samfunnet.

Albumet, som i prinsippet samler trådene fra hele karrieren, behandler ikke distraksjon som et problem som alltid må løses, men heller noe som man må kunne leve med, og noen ganger også bruke til sin fordel. Det er muligens her Thundercat har knekt koden når han balanserer mellom humor og alvor, og med en erkjennelse av at den ultimate roen ikke nødvendigvis oppstår selv om alt en dag skulle stilne. Det er noe med måten man lærer seg å navigere gjennom det som aldri blir det samme igjen. For å illustrere dette ytterligere, kan man jo forsøke å tolke videoen nedenfor; både som en del av Thundercats sorgbearbeiding og som en siste hilsen til Mac Miller.

Foto: Neil Krug