Sikker sørstatsrock

For to år siden kom The Black Crowes ut med «Happiness Bastards», og til tross for at de hadde en del å leve opp til, fungerte dette albumet meget godt. I år har duoen fra den amerikanske delstaten Georgia fulgt opp sin melodiøse bluesrock hvor samhandlingen mellom det tradisjonsbundne og det rastløse fortsetter i samme stil. OK, dette er egentlig ikke en duo, men helt siden tidlig 90-tall har det vært brødrene Chris og Rich Robinson som har styrt denne blues-forankrete rocken, og da med et dynamisk mannskap. Inspirasjonen må ha vært bred, for lydbildet synes å ha impulser fra både engelske band som The Rolling Stones og Humble Pie og amerikansk sørstatstradisjon. De amerikanske assosiasjonene peker i så måte i retning av eksempelvis The Allman Brothers Band, Little Feat og Lynyrd Skynyrd, samt at det virker å være en slags improvisert tilnærming til Free og The Band. Selv med brødrene Robinson som tilsynelatende konstanter har historien til The Black Crowes vært alt annet enn «rett fram». Interne konflikter, pauser og gjentatte gjenforeninger har gjort at nye utgivelser alltid bærer med seg en form for spenning. Dette innebærer ikke bare hva bandet gjør, men hvilken versjon av dem som faktisk møter opp.

«A Pound Of Feathers» byr i prinsippet ikke på noen overraskelser og framstår som et sent og avklart kapittel i fortellingen om brødrene Robinson & Co. Det musikalske fundamentet er nær sagt urokkelig, så da blir det fortsatt bluesrock og sørstatsrock i en relativt forutsigbar forening. Dette betyr ikke nødvendigvis at «A Pound Of Feathers» er et kjedelig album, men har du hørt en del av de foregående utgivelsene vil du ikke bli slengt i veggen av eufori, i hvert fall ikke om du foretrekker sterk variasjon. Her forekommer det selvfølgelig variasjon, men egentlig over nøyaktig samme tema som de siste drøye 35 årene. På den annen side gjorde The Rolling Stones akkurat det samme med hell, og med enda videre katalog. Folk liker dem ennå, og det bør man jo gjøre med The Black Crowes også. Chris Robinson har fremdeles en vital vokal og riffene er på plass, og totalt sett er arrangementene relativt åpne og dynamiske. Groove-følelsen er med andre ord intakt selv om denne skiva ikke står like sterkt som noen av deres beste utgivelser.

Åpningssporet «Profane Prophecy» er akkurat passe hektisk med ganske så gjenkjennelige rytmer; sånn apropos The Rolling Stones. Derfra kommer både driftig og nedtonet bluesrock trillende inn i saloonen. Ikke at George Thorogood trenger å gjøre noen coverlåter, men skulle han vurdert det, burde «Do The Parasite!» vært innafor. Halvveis inn i albumet merker man hvordan nær sagt hele lerretet skal blekes. Det er stort sett den samme luten som skal gjøre jobben på flesteparten av de elleve sporene. Som vanlig er det selvsagt et par unntak fra regelen, og disse er sågar veldig fine. Det ene sporet er «High & Lonesome» som tidvis synes å hente inspirasjon fra England og Irland et sted rundt 60- og 70-tallet med sine taktfaste rytmer og fioliner. I tillegg er det noe Rodriguez-aktig over dette. En anelse «Sugar Man», kanskje? Det andre sporet er pianobaserte «Queens Of The B-Sides» med akustiske gitarer med litt slide og et enkelt, men delikat tangentarrangement. Har du hørt det første albumet til Tom Waits, kjenner du kanskje igjen stemningen. Det eneste ankepunktet er at denne låta er altfor kort. To minutters varighet er alltid for kort så lenge det ikke er punk.

Sett under ett gir «A Pound Of Feathers» en relativt organisk opplevelse som føles både direkte og uanstrengt. Vokalen framstår ofte som en spontan respons på musikken, med en nesten improvisert flyt når skiva samler tråder av soul, gospel, blues og rock til et tidløst uttrykk. Dette er fordi generelle americana-elementer har større spenn, både tids- og uttrykksmessig, enn den konkrete sjangeren. I forlengelsen av de senere utgivelsene framstår «A Pound Of Feathers» som en konsentrert versjon av det The Black Crowes har akkumulert og produsert til nå. Det er ingen tvil om at bandet møter opp, for den musikalske tilstedeværelsen er det ikke noe si på. Samspillet sitter definitivt, men så mye nytt og spennende er det ikke.