Tredelt tradisjon

Det hele begynte visstnok med at de tre låtskriverne Bernard Butler, Norman Blake og James Grant, hver med sin ganske så innholdsrike historie, ble invitert til å spille konsert sammen i Skottland. Butler var den første gitaristen i det London-baserte britpop-bandet Suede, og skottene Blake og Grant har karrierer fra henholdsvis Teenage Fanclub og Love And Money. Alle bandene startet på midten og slutten av 80-tallet, så denne trioen har lang fartstid fra den britiske musikkscenen. At de har holdt på en stund, høres også på vokalene deres. De som en gang var milde og ungdommelige, er åpenbart preget av livet, og når de fleste av låtene i tillegg er rustne versjoner av tidligere materiale, kan resultatet bli så ymse.

De fleste kjenner nok bedre til Suede og Teenage Fanclub enn Love And Money, men for å friske opp minnet kan muligens låter som «Candybar Express» og «Halleluiah Man» bidra til en viss klarhet. Hvis ikke, er det bare å ta en rask lytt på disse lettbeinte sophisti-pop-låtene fra andre halvdel av 80-tallet. Sånn! Nå tilbake til de aldrende herrene Butler, Blake og Grant. Det som først var et enkelt møte, viste seg raskt å gi en dypere mening. Flere av låtene deres tålte å bli strippet ned, og stemmene fant hverandre uten problemer. Før i tiden ble nær sagt alle konstellasjoner av enkeltnavn med separat musikkhistorie kalt supergruppe om de besto av tre eller flere medlemmer. Dette er ikke en supergruppe, men Butler, Blake & Grant har likevel gjort nok til å få honnør for initiativet selv om resultatet på akkurat denne utgivelsen er noe ujevn.

I fjor kom det selvtitulerte debutalbumet med nye låter som etablerte trioen som et band, og ikke bare som et flyktig samarbeid. Man skulle derfor tro at «Murmurs» ville gitt prosjektet ytterligere kontur med flere nye ideer fra de erfarne musikerne, men det er her noe skurrer. Oppfølgeren som ble innspilt i Blakes studio oppleves rett og slett annerledes siden trioen vender tilbake til en rekke låter som allerede har vært utgitt. «Murmurs» illustrerer i så måte en metodisk tilnærming til affeksjonsverdi med lavmælte arrangementer og en vokalfordeling som i stor grad følger opphavet. Tross eget materiale kan spor av eksempelvis The Byrds og Crosby Stills Nash & Young høres. Ikke at disse er direkte referanser, men preget er der. Særlig Norman Blakes nyversjon av «Dark And Lonely» minner mye om sistnevnte 60-tallsgruppe, men så er det vel nettopp fra Laurel Canyon-viben Teenage Fanclub meislet sitt lydbilde utover 90-tallet.

«Murmurs» består altså av låter mange har hørt før i andre utgaver, og noen av dem er «People Move On» og «Not Alone». Begge er fra Bernard Butlers solodebut etter Suede-exiten på nittitallet, men her er vokalen vesentlig mørkere og mer ru enn tidligere. «Planets» er en klassisk Teenage Fanclub-låt, og Norman Blake leder selvsagt også an på «Dark And Lonely» som opprinnelig er et bonusspor knyttet til Teenage Fanclubs album «Shadows» fra 2010. Her er lyden omformet fra poprock til nedtonet folk. «Winter» og «Last Ship On The River» er fine Love And Money-låter hvor Grant synger godt, mens alle tre bidrar på «Me & Magdalena». Denne låta ble skrevet av Benjamin Gibbard i forbindelse med The Monkees sitt comeback-album «Good Times!», omtrent femti år etter storhetstiden. Gibbard, best kjent som vokalist i Death Cab For Cutie og for så vidt også som medlem av The Postal Service, serverer her albumets eneste «fremmede» låt.

Der debutskivas nye låtmateriale etablerte et fruktbart samarbeid, framstår «Murmurs» som en fredelig versjonslogg av individuelle låter uten særskilte forsøk på utforsking. Butler, Blake og Grant gjør det enkelt når de tar med seg hver sin historie inn i samme rom, og det er detaljene som bestemmer om dette fungerer eller ikke. Altså; det fungerer jo når man har solid musikalsk fundament, men så var det dette med å covre seg selv i aldrende innpakning, da. På konsert vil nok fans fra respektive leirer nyte øyeblikkene når tidligere låter fra katalogene dukker opp i alternative versjoner, men på studioskive virker dette som en i overkant lettvint løsning. Bernard Butler, Norman Blake og James Grant skal ikke anklages for latskap, men med tanke på hva de har av talent og kreativitet, bør man jo kunne forvente mer av dem; spesielt når dette kun er album nummer to.